I dag våknet jeg på en skikkelig ekkel måte, nemlig av jordskjelv. Jeg våknet av at sengen ristet, og jeg skrek til Aleks som lå ved siden av at det var jordskjelv. I det han våknet ristet det enda en gang, og vi begge spratt opp av sengen og ut av bungalowen. Der sto det fler som hadde merket det samme, og jeg ble selvfølgelig kjempestresset. Etter et jordskjelv kan det komme tsunami, og derfor ble jeg redd. Vi bor rett ved havet, så min første tanke var at vi måtte komme oss vekk.
Heldigvis fikk de andre her beroliget oss med at slike jordskjelv skjer ofte her i Mexico. Selve jordskjelvet ble målt i 5,8 noe som jeg vil si er ganske høyt. Likevel er det ikke noe fare videre, og jeg har ingenting å være redd for nå. Det var en utrolig ekkel opplevelse, og jeg håper vi slipper det der igjen.
Noe av det jeg er mest redd for er faktisk slike naturkatastrofer. Vi mennesker har null kontroll over disse, og det er helt umulig å stoppe det. Man vet aldri når et jorskjelv, en stor storm eller en tsunami kan ramme oss. Jeg synes det er skikkelig ekkelt å tenke på, spesielt når man ikke ved hva slags skade disse katastrofene kan lage. Nei, uff. Nå må jeg tenke på noe annet, og dette her skal nok gå helt fint!
Det er så merkelig her i Mexico. Plutselig har det blitt helt normalt å se taranteller gå rundt, slanger i veiene og ikke minst krokodiller. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle vende meg til det at en tarantella løper over veien, men her i Mexico er det helt normalt. Jeg vil ikke si at jeg digger det, for jeg er jo redd for edderkopper. Likevel er det noe med disse tarantellaene som ikke klarer å gjøre meg ordentlig redd. Om noen hadde satt en tarantella og et stankelbein foran meg hadde jeg helt klart blitt mer redd for stankelbeinet. Store edderkopper har man kontroll på, men de mindre piler avgårde og blir borte. Hadde jeg hatt en tarantella i leiligheten min hadde jeg sett den hele tiden, mens de små forsvinner plutselig.
I går tok vi oss en liten roadtrip for å utforske forskjellige steder her i Mexico. Det er så mange kule steder å besøke, og i går blant annet var vi på flere forlatte hoteller. Jeg tenker å lage et eget innlegg om det, for det er sykt hvordan de lar svære hoteller bare stå å falle. Uansett, det var på veien dit vi så tarantellene. Vi så ikke bare en, men vi så fire stykker. For første gang har vi hatt muligheten til å hoppe ut av bilen for å ta bilder av de, og jeg er så glad for at jeg har blitt tøffere på det. Selvom edderkopper er sinnsykt ekle skal jeg innrømme at tarantellene var fine. Tarantellaene her heter Mexican Fireleg, og disse er faktisk fredet. Grunnen er at veldig mange smugler med seg disse for å ha de som kjæledyr, og derfor er det ikke så mange av de ute i det fri lenger. Derfor er det kjempestrengt å skulle ta med seg en slik tarantell. Jeg kan ikke skjønne at noen vil ha noe sånt som kjæledyr, men vi har hver vår smak. Haha!
Ikke nok med å se fire taranteller, for vi så også krokodille. Da vi skulle kjøre til det ene stedet måtte vi forbi en liten dam. Der lå det en krokodille på land, og som dere skjønner er det helt normalt her. Folk rundt brydde seg ikke om det, og en mann sto og jobbet med noe noen meter unna. Ganske sykt, eller hva?
Jeg synes ting som dette er så spennende, og jeg elsker at det er så annerledes fra Mexico til Norge. Om en tarantella hadde løpt over veien i Norge hadde det garantert stått på forsiden av aviser, men her derimot opplever man det flere ganger om dagen. Så kult! Jeg digger dyrelivet her nede, og jeg håper jeg får oppleve mye mer som dette før jeg skal hjem herfra.
Synes dere forresten det er spennende å lese og se bilder av ting som dette? Fortell meg gjerne!
Her i Mexico er det en by som selger alt mulig ræl. Og da mener jeg lignende ting som man finne på Ebay og Wish. Klær som er ødelagte i sømmene, masse rare greier man ikke vet hva skal brukes til og ikke minst- truser som gir deg større rumpe. Jeg trodde først det var tull da jeg så det, for jeg har ikke sett lignende noen steder før. Jeg aner ikke om man får kjøpt det i Norge, men jeg er helt sikker på at man får kjøpt det på blant annet Wish. Jeg måtte jo kjøpe denne trusa, for den kostet ikke mer enn 10kr. Bare så det er sagt, så er jeg fornøyd med rumpa mi som den er. Ville jeg endret på den hadde jeg trent, men denne trusa kjøpte jeg kun for gøy.
Det ser ut som en helt vanlig truse, bortsett fra at det er store puter bak der hvor rumpa skal være.
FØR OG ETTER
Altså hva skal jeg si? Rumpa ble større, men bakfra så det ut som at jeg hadde på meg en bleie. Rumpa så virkelig ikke ut bakfra, men fra siden så det ikke så alt for ille ut. Jeg kommer nok ikke til å bruke denne trusa fremover, og mest sannsynlig kommer denne til å havne på en søppeldynge her i Mexico. Likevel var det morsomt å teste ut en Kim K rumpe for en liten periode, men det passet absolutt ikke kroppen min. Haha!
Nå har vi kommet til det punktet i oppholdet hvor jeg begynner å savne folk hjemme skikkelig. Jeg savner vennene mine og familien så alt for mye nå. Det er lenge å være borte fra folk man ser daglig i to måneder. Det var vel på denne tiden i fjor også at jeg begynte å savne folk hjemme, og jeg husker hvor vanskelig det var til tider. Noe som er veldig annerledes fra i fjor er at det har kommet en ny person inn i livet mitt som jeg nå savner ekstremt mye. Nemlig lille Cornelia♡ Lillesøsteren min som jeg er så glad i, og som jeg gleder meg skikkelig til å se igjen. Hun har nok vokst mye på de månedene jeg har vært borte, men jeg håper ikke hun har blitt alt for stor.
Jeg er helt sikker på at jeg kommer til å være så overbeskyttende over den lille jenta. Spesielt når hun skal begynne i barnehage eller på skolen. Ingen skal få være slemme mot henne, og om de er kommer jeg til å bli så forbanna. Jeg kommer aldri til å tillate at noen skal gjøre henne vondt. Jeg kommer alltid til å beskytte henne, og jeg kommer alltid til å være der for henne. Selvom aldersforskjellen er stor kommer ikke det til å være noe hinder. Jeg skal være den kule storesøstra som en dag lærer henne om sminke, snakker om gutter, er med henne på shopping og den dagen hun blir så stor at hun skal ut på byen skal jeg være med. Selvom jeg da er 40 år skal jeg løpe etter å passe på.
Jeg trodde aldri jeg skulle bli storesøster i en alder av 21, men herregud så glad jeg er for det. Det er sykt hvor mye glede en liten baby kan gi, selvom hun ikke en gang kan snakke. Jeg savner å ha Cornelia i fanget mitt og snakke med henne. Når hun ser på meg og smiler, mens hun selv prøver å få ut noen ord. Det er så koselig, og jeg savner det så mye.
Lille bolla mi som jeg gleder meg så mye å se vokse opp, og som jeg gleder meg til å følge med på. Jeg gleder meg til å høre dine første ord, og jeg gleder meg til du skal løpe rundt. Du smiler og ler allerede mye, og jeg er helt sikker på at du kommer til å bli en skikkelig solstråle. Storesøster skal alltid passe på deg♡ Det blir så godt å se deg igjen, og jeg kan ikke vente til vi skal ligge sånn som på bildet over her igjen. Så skal jeg snakke med deg, le når du prøver å snakke, smile når du smiler og nusse masse på deg. Verdens fineste lille jente♡
De siste dagene har jeg hørt så mye om den nye oppdateringen til Snapchat, og jeg har vært så glad for at min ikke har oppdatert seg. Jeg trodde folk overdrev når de sa at oppdateringen sugde, og jeg trodde virkelig ikke at det skulle være så ille. Vel, det måtte selvfølgelig skje i natt og den er verre enn jeg hadde trodd. Da jeg skulle sjekke Snapchat da jeg våknet forstod jeg ingenting. Hvordan ser jeg mystoryene til folk? Jeg får bare opp mennesker jeg ikke aner hvem er + kjendiser. Jeg har ikke lagt til disse kjendisene, og derfor skjønner jeg ikke hvorfor de skal dukke opp. Det er en grunn til at vennene mine er lagt til hos meg på Snapchat, men deres storyer finner jeg ikke med mindre jeg nylig har snakket med dem.
Jeg måtte selvfølgelig spørre et par venner om hvordan jeg skulle få den gamle Snapchaten tilbake, men i følge dem var det ikke lurt. Man kan risikere å bli hacket om man prøver å få tilbake den gamle, og det vil jeg jo ikke. Noen har til og med prøvd å hacke venninnen min, og det vil jeg selvfølgelig ikke skal skje. Jeg merker også at seertallet mitt på Snapchat har gått ganske mye ned, og det er jo også kjipt.
Jeg tror helt ærlig at Snapchat kommer til å tape mye på dette. Jeg tror ikke jeg er den eneste som ikke forstår noe som helst av den nye oppdateringen, og jeg tror folk kommer til å falle av. Kanskje fler begynner å bruke Instastory istedet? Jeg har ikke troen på den nye oppdateringen, og jeg tror heller ikke jeg kommer til å vende meg til den. Sykt at jeg dedikerer et helt innlegg til Snapchat, men jeg er skikkelig frustrert nå. Jeg vil se hva vennene mine legger ut på story, men jeg gidder jo ikke søke opp hver enkelt av de for å se.
Om noen vil forklare meg litt av den nye oppdateringen hadde jeg blitt glad! Og for dere som lurer på hva jeg heter på Snapchat, så heter jeg Martineluunde.
I går var vi på fest her nede i Mexico, og temaet var 80’tallet. Alle hadde kledd seg ut, og alt var så gjennomført. Alt fra hvordan det var pyntet, og til hva folk hadde kledd seg ut som. Det var så mange som imponerte meg skikkelig, for folk hadde virkelig lagt tid i kostymene sine. Jeg derimot kan ikke så alt for mye om 80’tallet, så jeg tok bare på meg noe veldig enkelt. Jeg sminket meg også, og herregud som jeg så ut. Haha!
Jeg røyker forresten IKKE. Jeg trodde jeg skulle se mer bad ut med røyken i hånda, og jeg føler alle på 80′ tallet røyket. På det siste bilde gikk det vel opp for meg at den røyken kun så dumt ut, haha! Jeg vet jo så vidt hvordan man holder en røyk. Den gikk fort ut av hånda mi igjen, og noe dere kanskje ikke visste er at jeg får vondt i hodet av røyklukt. Jeg hater derfor å være steder hvor mange røyker.
Vi fikk også utdelt “penger” med bilder av oss på. Hvor kult er ikke det? Jeg digget det!
Aleks så smashing ut! Han hadde på seg de mest fargerike klærne man kan finne, og utrolig nok så han ikke så alt for ille ut. Haha!
Visste dere at det finnes en egen Youtubekåring? Jeg visste ikke dette før i fjor, for da ble nemlig en haug av oss fra Paradise Hotel invitert dit. Det var skikkelig morsomt der, og alt var så profesjonelt. Et eget studio der de filmet det ordentlig, og jeg tror også det ble sendt på TV om jeg ikke husker helt feil. Det kan man kalle en seriøs kåring! Hvertfall, nå kan man nominere sine favorittyoutubere, og Isabelle og jeg hadde blitt kjempeglad om dere ville nominert oss. Det finnes flere kategorier man kan nominere folk i, men jeg vil nok si vi passer aller best under årets stjerneskudd, men også beauty og vlogger.
Det er veldig enkelt å nominere, og alt man trenger er å logge inn med Facebook eller Instagram. Deretter finner du kategoriene du kan nominere oss til, og da er det bare å lime inn link til kanalen vår, eller søke oss opp. PS: Jeg tror Aleks også hadde blitt glad for noen nominasjoner. Kanskje som morsomste eller vlogger? Dere bestemmer!
Jeg husker da jeg var yngre, og jeg hatet dette merket. Fødselsmerket som var plassert på låret mitt. Jeg ville ikke gå i shorts, for jeg var redd for at folk skulle se det. Jeg følte det var det eneste folk kom til å se, og jeg husker jeg søkte mye på hvordan man kunne få fjernet fødselsmerker. Jeg synes det var så stygt, og jeg kunne ikke skjønne hvorfor jeg hadde fått det der. Jeg husker jeg følte det var mye større enn hva det faktisk er, og jeg hatet det virkelig.
Årene har gått, og nå tenker jeg ikke over dette merket lenger. Jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg tenkte så mye på dette da jeg var yngre, for hva er egentlig så ille med det? Jeg bryr meg ikke lenger om at det er bak på låret mitt, og jeg er egentlig nå glad for at jeg har det. Det er en del av meg, og jeg har noe som ikke alle andre har. Jeg tviler på at noen andre har et helt likt fødselsmerke som meg, og det er jo egentlig ganske kult?
Jeg husker så godt for et par år siden da jeg var på ferie. Da sa en liten jente til meg at hun også ønsket seg et sånt merke på låret. Denne jenten så og ser vel egentlig ganske mye opp til meg, og hun synes fødselsmerket mitt var så fint. Jeg husker jeg ble så glad da hun sa det, for jeg hadde aldri tenkt på fødselsmerket mitt som fint før. Jeg hadde bare sett på det som irriterende og stygt, helt til denne jenta sa det. Da gikk det opp for meg at ja, det er jo egentlig ganske fint. Det er meg, og jeg har noe som ikke alle andre har.
Jeg vet at det er mange der ute som hater fødselsmerkene sine, og jeg har vært der selv. Jeg skjønner at man kan være flau over de, men trenger man egentlig det? Vær heller stolt over de, og tenk at du har noe unikt på kroppen din som ikke alle andre har. Tenk at det garantert ikke finnes noen andre med et helt likt merke som deg, og det er ganske kult. Er det ikke? Jeg liker mitt, og jeg er glad for at jeg har det. Jeg har aldri fått høre noe stygt om fødselsmerket mitt, og jeg tror helt ærlig ikke folk bryr seg om det heller. Den usikkerheten jeg hadde rundt mitt var ikke verdt det. Ingen hadde brydd seg om jeg gikk i shorts og viste det frem. Og om noen hadde påpekt det, da hadde jeg enkelt og greit sagt at det var et fødelsmerke. Jeg angrer over at jeg var flau over det, for den eneste som brydde seg om det var meg.
De siste dagene har det vært ganske overskyet, noe som egentlig har vært ganske kjipt. Selvom det er overskyet er det dødsvarmt, og det er også sinnsykt klamt. Vi har prøvd å ta en del bilder, men jeg liker ikke lyset så godt når været er som dette. Likevel prøvde vi igjen i sta, og etter min mening ble bildene dødskule. Jeg prøvde meg også på en ny redigering inne på VSCO (haha), og det jeg gjorde var og ta på grain. Jeg synes bildene ble skikkelig fine med den redigeringen, og det er jo alltid gøy å prøve seg på noe nytt.
For ett år siden da jeg møtte Aleks så virket han som verdens gladeste gutt. Det virket som at han hadde null bekymringer, og han smilte og lo hele tiden. Vi snakket sammen hver dag, og det virket ikke som at det var noe som plagde Aleksander. Han var bare tullete. En kveld da vi delte seng inne på Paradise Hotel begynte vi å åpne oss mer opp for hverandre. Vi fortalte hverandre om personlige ting, og plutselig fortalte Aleks meg noe jeg aldri hadde sett komme. Han slet med angst. Jeg kunne litt om angst, men ikke så alt for mye. Han fortalte meg hvordan det føltes for han, og jeg fulgte nøye med. Jeg husker ikke ordrett hva han sa, så derfor spurte jeg han nå igjen. Hvordan fungerer angsten din?
Han svarer: Det kjennes ut som en klump i halsen, men det er ikke en klump. Det er musklene mine som strammer seg i halsen, og det føles ut som at jeg ikke får puste. Hver gang klumpen kommer i halsen føler jeg at jeg ikke får puste, og jeg tror jeg skal dø. Angsten kommer for eksempel når jeg skal fly. Den kommer når jeg ikke har kontroll selv, og jeg får angst for at angsten skal komme. Jeg er redd for at jeg skal få angsten et sted der jeg er sperret inne, og at jeg ikke kan komme meg bort fra folk. Når jeg for eksempel er på et fly, er jeg redd for at angsten skal komme. Jeg er redd for at jeg skal holde på å dø av den, og at jeg ikke kommer meg til et sykehus og får hjelp. Jeg er redd for at jeg skal dø av angsten, selvom ingen har gjort det. Jeg vet at jeg ikke kommer til å dø, men den følelsen jeg får inni meg får meg til å tro det. Det er ikke en god følelse.
Jeg får vondt når han forteller meg om det, for jeg vil ikke at han skal føle det sånn. Aleksander og jeg har pratet mye om dette, og han ville at jeg skulle være åpen om dette på bloggen min. Det er ikke mange gutter man får høre om at har angst. Jeg vet det finnes en haug av gutter der ute som sliter med angst, men at de er redd for å fortelle det.
Jeg var redd for å si noe feil til Aleksander i starten, for hvordan skal man snakke med et menneske som har angst om angsten? Jeg prøver å fortelle Aleks at dette sitter i hodet hans, og den klumpen finnes ikke. Han var overbevist en lenger periode om at han hadde en stor klump i halsen. Den klumpen vokste seg større når angsten kom. Jeg prøver å fortelle han at angsten ikke kommer til å drepe han, men for han føles det sånn. Han tror at angsten kan ta livet av han. Jeg vet at fly er det som trigger angsten til Aleks mest, og derfor er det ikke kult for meg heller når vi skal fly. Jeg er redd for han, og jeg vet at når angsten kommer til Aleks er det forferdelig. Derfor var det ikke kult for noen av oss da vi måtte fly hver for oss til Mexico.
Aleks sin flytur til Mexico holdt nesten ikke på å skje. Til dere som har sett videoen hans på Youtube om å fly med angst (dere finner den HER) virket det som at det gikk helt fint. Sannheten er at han nesten ikke gikk på flyet. Den flyturen var mye verre enn hva det ser ut som på videoen. Det er skummelt hvor mye folk klarer å skjule angsten sin. Jeg er helt sikker på at jeg møter flere mennesker hver dag som sliter med angst, men at de skjuler det. Aleks skjuler angsten sin, og han er ikke den eneste.
Jeg er glad for at Aleks var åpen med meg om dette. Om ikke hadde det vært vanskelig for meg å forstå han, og jeg hadde kanskje fått han til å gjøre ting han ikke vil. Nå derimot vet jeg, og om Aleks kjenner klumpen i halsen sier han ifra. Jeg håper folk som sliter med dette forteller det til noen, for det har gjort ting mye lettere for oss. Det er lettere for meg å forstå han, og jeg vet bedre hvordan jeg skal snakke med han om det skjer.
Jeg synes det er bra at Aleks vil være åpen om angsten sin, og jeg håper gutter som sliter med det ikke synes det er flaut. Angst er ikke flaut, og flere enn man tror sliter med det. Snakk med noen du stoler på, eller søk om hjelp. Etter ett år med Aleksander vet jeg hvor fælt det kan være, og man skal ikke skammes over det.
