Jeg er sjeldent veldig personlig på denne bloggen, og det er fordi jeg er livredd for å miste privatlivet mitt. Jeg deler mye med dere på bloggen, men likevel holder jeg over halvparten tilbake. Fra den dagen bloggen min ble stor har jeg alltid vært nøye på at ikke alt skal deles. Jeg vil ikke at alle skal vite alt om meg, og noe trenger kun et fåtall å vite om.
I dag tenkte jeg likevel å dele noen av mine dypeste tanker med dere. Dere vet de tankene som ofte dukker opp klokken to på natten? De tankene som kan holde deg våken i flere timer, og som bare utvikler seg til å bli sykere og sykere. De tankene skal jeg dele med dere nå.
Hva skjer etter døden? Det er noe jeg tenker alt for mye på. Det er jo utrolig kjedelig om vi skal gå gjennom et helt liv, oppleve masse, ha nedturer, oppleve kjærlighet og være på det lykkeligste for at det en dag skal bli helt svart. Vil sjelen leve videre, får man møte de man har mistet, eller vil alt bare være glemt? Ofte tenker jeg på den tanken at vi har på en måte vært der før. Før vi ble født var alt svart. Vi husker ingenting fra den tiden, og den tiden har ikke eksistert for meg. Er det sånn det vil føles når man dør? Jeg håper dere forstår hva jeg mener, for akkurat det der tenker jeg mye på.
Noe annet jeg tenker mye på er veldig vanskelig å forklare, men jeg vet at mange andre også tenker som dette. Nemlig min eksistens. Finnes jeg egentlig? Jeg tipper alle i blant sitter litt med den følelsen, og man lurer på om alt er ekte. Er jeg den eneste personen som lever, og alle menneskene rundt meg er bare satt inn for å se om jeg klarer livet? Er andre mennesker “skuespillere” i mitt liv, og de bare er der? Er jeg den eneste personen som lever, men jeg tror jeg ser andre mennesker rundt meg? Er hele livet mitt bestemt på forhånd? Ble hele livet mitt bestemt da jeg ble født? Skjer ting for en grunn? Akkurat det tror jeg. Jeg tror alt skjer for en grunn. Er det noen som styrer meg fra en annen planet? Akkurat som The Sims. At noen et eller annet sted nå sitter og bestemmer at jeg skal skrive om akkurat dette på bloggen min. Lever jeg i det hele tatt? Finnes jeg?
Uff, disse tankene kan holde meg våken i flere timer. De bare utvikler seg hele tiden. Jeg håper dere skjønte noe av det jeg skulle frem til i dette innlegget, for dette er så merkelig å skrive om. Det er mye mer jeg tenker på om kveldene, og som jeg ikke finner noe svar på. Kanskje jeg skal skrive mer om det en annen gang?
I dag har jeg tilbragt halve dagen i bikini. Bikini i minusgrader er kanskje ikke det lureste man gjør, men gud så deilig det var å sitte ute i jacuzzien. Jeg snøbadet til og med, og det filmet vi. Jeg ber jo egentlig om å bli syk, men hva gjør man ikke for youtube? Vi ble sittende ute i en jacuzzi i sikkert to timer, og det var så digg. Vi tok også en haug av bilder, og himmelen bak var skikkelig fin. Derfor måtte broren min og kjæresten hans stille opp som fotograf, og vi tok ikke få bilder for og si det sånn.
For dere som ikke takler bikinibilder- ikke bla nedover nå, med mindre dere vil lese om kroppspress.
Nå tenkte jeg å snakke litt om kropp her. Da jeg postet et av disse bildene på Instagram fikk jeg beskjed om at jeg får folk til å få kroppspress. Jeg hadde håpet at jeg skulle slippe å snakke om dette nok en gang, men det hysteriet der gir seg aldri. Alle har en kropp, og så og si alle jeg kjenner har en eller annen gang postet et bikinibilde. Jeg synes absolutt ikke bilder i bikini er ille, og jeg synes kvinnekroppen er så fin. Det virker nesten nå som at man må ha noen kilo ekstra for å kunne legge ut et bilde i bikini. Det å veie 200kg er nå goals. Jeg sier ikke at det er stygt å veie 200kg, for absolutt ikke. Det er likevel disse menneskene som blir hyllet for et bikinibilde. Nå om dagen må man være minst en størrelse XL for å få kommentarer om at kroppen er vakker, det er respekt og man er forbilde. Jeg derimot som ikke er det får dritt. Jeg lager kroppspress, og jeg er ekkel å se på. Jeg klarer ikke å skjønne det? Kropper er da fine uansett hvilken størrelse man er?
Det er alltid noen som vil være tynnere enn deg, ha mer former enn deg, større rumpe, mer muskler eller noen som har de kiloene du ønsker deg. Det vil alltid være folk der ute som kanskje har det du ser på som en drømmekropp. Om man er så bitter og ikke klarer å like sin egen kropp er det ikke verre enn å trene. Nå vil nok mange si at jeg jukset med silikon fordi jeg var misfornøyd, og ja det gjorde jeg. Trening kunne ikke hjelpe meg med større pupper, og når jeg var så misfornøyd som jeg var tok jeg silikon. Om man derimot er så sinnsykt misfornøyd med vekta kan man trene og legge om kostholdet sitt. Allerede da har du gjort en stor endring og er godt på vei. Det hjelper ikke ligge på sofaen med potetgullposen og klage på vekta si.
Om en av venninnene dine legger ut et bikinibilde skriver man jo ikke “Hater deg, du lager kroppspress”. Det er for det meste kun bloggere som får dritt for bikinibilder, og det heller skjønner jeg ikke. Alle legger jo ut bikinibilder? Jeg kommer til å legge ut masse bikinibilder fremover, og min hensikt med det er ikke å lage kroppspress. Jeg legger ut bilder i bikini fordi jeg liker kroppen min. Jeg trener ikke, jeg spiser hva jeg vil, dette er kroppen min og jeg elsker den. Jeg har valker når jeg sitter og cellulitter på rumpa, men hva fader har det å si? Jeg hadde til og med elsket kroppen min om jeg hadde veid 20kg til. Om jeg en dag blir så misfornøyd at jeg irriterer meg over mennesker som er mindre enn meg ville jeg enkelt og greit gjort noe med det. Det er ikke min feil at kroppen din ser annerledes ut en min. Kan vi ikke bare innse at alle kropper er forskjellig, at alle kropper er like fine og at alle har like mye rett til å legge ut et bilde i bikini? Det er ikke bare XL som er goals, alle størrelser er goals.
Nå tenkte jeg å ta opp en ting med dere som jeg egentlig ikke vil. Jeg føler likevel jeg må, fordi dette er viktig. Daglig får jeg meldinger fra jenter som spør om alt fra mobbing til selvskading. Jeg har også fått noen meldinger fra fortvilte jenter som forteller at venninna vurderer selvmord. Hver gang jeg får disse meldingene blir jeg utrolig lei meg, og jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skal svare dere.
Jeg har ikke noe svar på spørsmålene deres, dessverre. Jeg skulle gjerne hjulpet, men jeg mangler kunnskap. Det er koselig at folk vil åpne seg til meg, men noen ting burde man ikke snakke med en blogger om. Jeg kan selvfølgelig svare at man burde slutte med selvskadingen, men det har nok disse menneskene hørt før. Jeg kan ikke komme med noe tips til hvordan du skal slutte, unnskyld.
Selvfølgelig skulle jeg ønske at jeg hadde svaret, men det har jeg ikke. Jeg synes det er ubehagelig med disse meldingene, for alt kan tolkes feil om jeg svarer. Det ender med at jeg ikke svarer. Hva om jeg skriver noe feil? Jeg er livredd. Jeg får mest lyst til å kontakte foreldrene, men det vil kanskje gjøre det verre. Jeg synes det er en vanskelig situasjon å være i når disse meldingene tikker inn, og jeg føler meg slem som ikke kan hjelpe.
Vær så snill. Om du, eller noen du kjenner sliter- søk hjelp hos noen som kan dette. Om det så er en psykolog, helsesøster på skolen, en lærer eller en forelder. En man stoler på som faktisk kan hjelpe. Jeg er en blogger. Jeg blogger om livet mitt og ting som interesserer meg. Jeg bryr meg veldig om leserne mine, og jeg skulle ønske dere alle hadde det bra♡ Jeg kan bare ikke hjelpe dere på såpass alvorlige punkter. Jeg er bare en blogger, ikke en psykolog.
Nå skal jeg fortelle dere om noe jeg faktisk synes er litt flaut og innrømme. Eller ikke flaut, men det er ganske personlig. Jeg har tenkt på å poste dette lenge, men jeg har ikke helt fått meg til å gjøre det.
Jeg skal innrømme at jeg trodde blogging var veldig lett. Jeg trodde man kunne skrive et innlegg på fem minutter, gjøre det tre ganger om dagen og ta noen bilder. Jeg tenkte at blogging var drømmejobben, fordi det var så lett. Ingen sier vel nei til lettjente penger? For ja, jeg trodde det. Da jeg merket at bloggen gikk bedre og bedre merket jeg presset. Jeg ville ha ut tre innlegg daglig, men hvordan skulle jeg klare det når jeg hadde et liv ved siden av også? Plutselig ble bloggen alt, og det eneste jeg tenkte på var blogg.
Hodet mitt gikk i ett hele dagen. Hva skal neste innlegg være? Hvordan kan jeg få mest mulig lesere? Gjør jeg det bra nok? Det var så mye tanker, og jeg følte meg mislykka om jeg ikke fikk til det jeg ville. Jeg sjekket statistikken konstant, og målet var å ha 20.000 lesere daglig. MINST. Klarte jeg ikke det, da var dagen etterpå ødelagt.
Det begynte etterhvert å bli så slitsomt. Jeg hadde ikke tid til å være syk, så derfor fortsatte jeg å gjøre ting konstant. Jeg hadde halsbetennelse, men jeg latet som den ikke var der. Jeg sa ja til alt, jeg hadde tre innlegg dagen og kroppen min fikk aldri en pause. Arrangementer her og der som jeg ville delta på, og plutselig sa kroppen min helt stopp. Jeg dro til legen og der fikk jeg vite at halsbetennelsen hadde utviklet seg til mykoplasma lungebetennelse. Jeg fikk da beskjed om at NÅ måtte jeg ta det rolig, om ikke kunne det sette seg og jeg ville få problemer resten av livet.
Jeg bestemte meg for en liten pause, og det var helt grusomt. Det å se at lesertallet sank for hver dag gjorde meg helt dårlig. Jeg synes det også var skummelt at bloggen hadde en så stor innvirkning på meg. Jeg ville jo lykkes, men det måtte skje en endring for at jeg skulle orker mer. Bloggen hadde gjort meg gal, og jeg vurderte flere ganger å slutte. De pengene jeg trodde skulle være lettjente var virkelig ikke så lettjente som det jeg trodde. Det er ikke fysisk hardt å blogge, men psykisk vil jeg absolutt si det er. Flere tusen mennesker sitter med forventninger til deg, de dømmer deg, noen elsker deg, noen hater deg og det tar faktisk på. Jeg så på bloggen som det eneste i hele verden, og bloggen styrte humøret mitt.
Heldigvis føler jeg selv nå at jeg har fått et sunnere forhold til bloggen. Trenger jeg en dag pause, ja da tar jeg en dag pause. Det å skulle ha 20.000 daglige lesere tenker jeg ikke like mye over. Jeg føler meg mye mer avslappet nå, og jeg merker at bloggmotivasjonen er på topp igjen. Den var virkelig helt på bånn en periode, fordi jeg følte alt jeg gjorde var dårlig. Jeg håper aldri jeg kommer tilbake der jeg var med det usunne forholdet jeg hadde til bloggen min, for det gjorde meg utslitt.
Bloggen er fortsatt drømmejobben, men det er mye mer krevende enn hva jeg hadde trodd. Drittkommentarer, falske rykter, at man blir diskutert i forskjellige apper og forumer. Det er slitsomt, og som sagt ikke fysisk. Likevel elsker jeg å blogge, og jeg elsker at dette er jobben min. Heldigvis har jeg nå et sunt forhold til det hele igjen, og det er utrolig viktig. Hadde jeg fortsatt på samme sporet hadde jeg nok helt klart gått på en smell, og da hadde ikke denne bloggen eksistert i dag.
Jeg tar veldig sjeldent opp viktige temaer her på bloggen min, men jeg har bestemt meg for å prøve. I dag skal jeg snakke om noe som er utrolig viktig, og noe jeg virkelig vil få slutt på. Jeg vet jeg ikke kan få slutt på det, men jeg håper noen kanskje tar til seg det jeg skriver. I dag skal jeg nemlig snakke om mobbing, og jeg merker nesten jeg blir irritert bare av å skrive ordet mobbing. Visste dere at hver fjerde ungdom har opplevd mobbing eller dårlig oppførsel av andre på nett? Altså hvor sykt er ikke det? Tenk i noen minutter på hvor mange dette faktisk er. Når ble det kult med mobbing og drittslenging? Jeg tror muligens jeg har gått glipp av noe her.
Jeg har selv vært gjennom mobbing, og ikke minst det at noen har vært ufine med meg over nett. Vel, det skjer hver dag. Flere ganger om dagen også faktisk. Heldigvis er jeg en voksen jente, som klarer å forstå at det kun er usikre mennesker som holder på som dette. Hadde det vært for ti år siden derimot hadde jeg nok vært ødelagt. Det at folk kan få seg til å skrive så mye negativt og stygt kan jeg virkelig ikke skjønne. Jeg er så sinnsykt glad og ikke minst stolt for at jeg aldri har følt behovet for å skrive noe stygt til et annet menneske over nett.
Hva skal man egentlig gjøre for å redusere mobbingen? Jeg aner virkelig ikke. Det har blitt så normalt nå, og jeg blir kvalm og irritert bare av å tenke på det. Jeg synes dere som mobber eller skriver ufine ting over nett skal ta seg en runde med seg selv. Hva får dere ut av det? Føler dere dere bedre? Tenker dere i det hele tatt på at offeret er et menneske akkurat som deg? Et menneske med følelser, og et menneske som tar seg nær av ting. Spesielt da unge, som kanskje ikke tør å si ifra om hva som foregår til foreldrene sine. Tenk dere offeret som legger seg på kvelden, med alle disse tankene. Er jeg tjukk? Er jeg stygg? Burde jeg ta selvmord? For ja, disse tingene får ungdom høre daglig.
Mobbing kan i verste fall ta liv, og vil du som mobber sitte der om 10 år og føle en ekstrem skyld over at kanskje et liv er tatt? Jeg skal love deg at det er mye verre enn det å bare holde igjen munnen sin for negative ord. Har du ikke noe fint å si, nei da dropper du det. Så enkelt er det. Man kommer så langt med å være snill, og jeg skal love deg at du vil føle det mye bedre med deg selv.
Jeg vet at jeg ikke får stoppet mobbingen med en innlegg på bloggen min, men jeg håper kanskje noen tar til seg det jeg skriver. Bare at en som leser bloggen min skjerper seg ville betydd mye for meg. Mobbing er ikke greit, og det er heller ikke kult.
Det har nylig pågått en kampanje der man skulle fjerne stygge ord fra kroppen til Amalie. Over 100.000 ungdommer har nå engasjert seg i dette, og det gjør meg glad. Dette er ikke noe reklameinnlegg, men om dere vil lese mer om det kan dere gjøre det HER♡
Jeg vet at dere liker å få vite nye ting om meg, og derfor skal jeg fortelle dere noe nå som dere garantert ikke visste om meg. Eller er du en venninne vet du garantert dette, men jeg har aldri skrevet disse tingene på bloggen før.
ASMR VIDEOER
Jeg sliter veldig mye med å sove, og da spesielt når jeg er alene. En ting jeg gjør hver kveld, og som gjør at jeg sovner fortere er å se på ASMR videoer. Mange av dere aner nok ikke hva det er, men det er videoer som skal gjøre deg avslappet. Disse videoene får meg til å sovne med en gang, og jeg har nesten blitt avhengig av å se på disse før jeg legger meg. De som lager disse videoene hvisker gjennom hele videoen også lager de lyder meg forskjellige ting. Skikkelig avslappende lyder. Jeg tipper nok folk tenker at jeg er skikkelig spesiell som må sovne til dette, men søk det opp på youtube i kveld før dere legger dere. Jeg skal love dere at dere blir avslappet.
BRØDSKIVER
Noe av det beste jeg vet er brødskiver. Det er ofte jeg erstatter middagen med brødskiver fordi jeg synes det er så godt. Er det en ting jeg savnet i Mexico så var det nettop det. Favoritten er brødskiver med masse smør, skinke, majones og agurk. Nam! En annen favoritt på brødskiva er banan. Jepp, du leste riktig. Haha! Jeg trodde det var ganske normalt, men tydeligvis ikke. Masse smør og banan på brødskiva er så sinnsykt godt. Dere må smake det! Brødskiver er livet, haha♡
SVENSK
Jeg forsto absolutt ingenting svensk før. Jeg satt der som et spørsmålstegn hver gang en svenske snakket til meg, og det var så flaut. Etter jeg begynte å se på en del svenske youtubere forsto jeg litt mer, men fortsatt er det helt elendig. Det er flere ganger Rebecca for eksempel snakker til meg, og jeg ikke forstår noe som helst av hva hun skal frem til. Jeg synes det er skikkelig rart i og med at norsk og svensk ikke er så ulikt. Likevel klarer jeg ikke å forstå, og det er dødsflaut. Så om du er svensk og snakker til meg kan du ikke være 100% sikker på at jeg faktisk forstår hva du skal frem til.
FØDSELSMERKE
Jeg har et fødselsmerke bak på låret, og det tror jeg ikke så mange av dere vet. Da jeg ble født var det kjempelite, men etterhvert som jeg vokste, vokste det også. Før hatet jeg det og redigerte det bort på alle bilder, men nå bryr jeg meg ikke om at det er der. Det er faktisk ganske stort, eller ikke ganske stort, men man ser det godt. Jeg tenker egentlig å lage et innlegg om det, fordi jeg vet det finnes mange der ute som er flau over fødselsmerkene sine. Jeg har jo vært der selv, og jeg skjønner at mange kan se på det som en flau ting. Nå derimot liker jeg det, og jeg føler på en måte at det gjør meg litt mer spesiell. I tillegg ser det ut som et land på et kart, og det er jo ganske kult!
PRØVD RØYK EN GANG
Denne var jeg veldig usikker på om jeg skulle ta med, men jeg gjør det likevel. Jeg hadde aldri prøvd å røyke før, helt til jeg skulle teste det i Mexico. Jeg tok et trekk og endte opp med tidenes hosteanfall. Røyk er derfor ingenting for meg, og i tillegg er lukten dødsekkel. Æsj, jeg angrer for at jeg i det hele tatt prøvde. Jeg kommer aldri til å teste røyk igjen for og si det sånn.
JEG JOBBET PÅ COOP
Haha, denne er litt morsom. Pappa var veldig lei av at jeg kun drev med Instagramen, og mente at jeg måtte få meg en annen jobb ved siden av. Han hadde jo helt rett, for jeg kjedet meg mye hjemme på dagtid. Det tar jo ikke akkurat lang tid å ta et Instabilde. Jeg lot han derfor finne jobb til meg, og plutselig satt jeg i jobbintervju med kompisen til pappa på Coop. Jeg skjønte fort at dette ikke var en jobb for meg, men jeg bestemte meg likevel for å prøve. Jeg gjør historien kort nå, og kan si så mye som at jeg sa opp etter noen få uker.
JEG KYSSER MEG ALLTID PÅ HÅNDA
Dette punktet har jeg holdt på med i flere år, og det er at jeg kysser meg på hånda hver gang klokken er 11.11, 22.22 og 00.00. Hver gang det er fire tall som er like må jeg kysse meg selv tre ganger på hånda. Jeg har fått det for meg at det skal være lykke, og derfor blir jeg skikkelig sur om jeg ser på klokken og det for eksempel står 22.23. I tillegg må alle andre rundt meg også kysse seg på hånda om de er med meg når klokken er det. Ikke folk på bussen selvfølgelig, men om jeg er med folk jeg kjenner. Om jeg ser på klokken at den er 11.11 får som regel Aleks en melding om at han må se på klokka. Da får jeg i svar at han kyssa, og da blir jeg fornøyd!
SKEIV DRØVEL
Jeg føler meg egentlig som en skikkelig nørd som nå skal fortelle dere dette. Drøvelen min er helt skeiv. Haha! Hver gang jeg er hos en ny lege påpeker de som regel alltid dette. Jeg aner ikke hvorfor den er så skeiv som den er, men det er veldig spesielt. Den henger liksom ikke rett ned som alle andre sin, min er bare helt skeiv. Et skikkelig merkelig punkt å dele med dere, men jeg er helt sikker på at dere ikke visste om dette. Haha!
JEG SNAKKER MED BESTEMOR DAGLIG
Yes, og ikke bare en gang. Jeg vil nok si at jeg snakker med bestemor på telefonen sikkert 10 ganger daglig. I tillegg er jeg hos bestemor og bestefar hvertfall fire ganger i uken. Hvorfor vi snakker så mye er fordi hun ringer meg. Hun ringer meg hele tiden for å bli oppdatert om alt som skjer i livet mitt (som at det skjer SÅ mye ting daglig). Noen ganger kan det være sinnsykt irriterende at hun ringer meg så ofte, men det er også veldig koselig. Hver gang telefonen min ringer skjønner jeg at det er henne. Om jeg ikke tar telefonen når hun ringer gir hun seg ikke, da ringer hun minst 5 ganger til. Haha!
VESKEDILLA
Det er vel ingen hemmelighet at jeg elsker vesker, men nå skal jeg fortelle dere noe ganske sykt. Jeg brukte mesteparten av konfirmasjonspengene mine på en veske. Altså, hvor dum kan man bli? Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjorde det. Det var en veske fra Prada og jeg elsket den. Nå derimot blir den aldri brukt, og det er ganske kjipt. Jeg må bli flinkere til å bruke den, for den er jo kjempefin! Jeg skulle likevel ønske at jeg ikke brukte konfirmasjonspengene mine på den, for det er helt idiotisk. Jeg skjønner nå hvorfor mamma og pappa prøvde å nekte meg det, men sta som jeg var skulle jeg alltid ha viljen min.
Jeg håper dere likte innlegget, og var det kanskje noe dere visste fra før av? Isåfall fortell meg i kommentarfeltet♡ Nå skal jeg på lanseringsfest, og jeg skal selvfølgelig fortelle dere mer om det senere. Vi blogges!
Jeg får veldig ofte meldinger fra folk som lurer på dette med forhold, og om hvordan man skal få et forhold til å fungere. For å være helt ærlig tror jeg ikke det finnes noe fasit på akkurat dette, for alle mennesker har vel sin egen mening om hva slags forhold man ønsker å være i. Jeg er heller ingen ekspert på dette, men jeg vil likevel fortelle dere hva jeg tenker rundt dette. Jeg er nå ganske klar på hva jeg faktisk ønsker, og det er vel kanskje fordi jeg har gått på noen smeller med dette tidligere. Jeg vil ikke gå så alt for mye inn på akkurat det, men en ting er sikkert og det er at jeg er ganske sikker på hvordan jeg ikke vil ha det når jeg er med en gutt.
Er man mye lei seg på grunn av gutten eller jenta, da er det ikke vits. Gir kjæresten din for mye oppmerksomhet til andre jenter eller gutter, ja da er det heller ikke vits føler jeg selv. Er han av den typen som snur telefonen vekk fra deg da han er på den, da hadde jeg begynt å lure. Finner han på teite unnskyldinger for at han ikke kan møte deg, eller kanskje han til og med avlyser i siste sekund gang på gang? Da ville jeg trodd noe var galt. Dette er kun noen få eksempler, men jeg leser stadig at dette er noe som gjør jenter usikre på forholdet. Sånn som nå da jeg er i et forhold er det mange ting jeg ville reagert på, og det er ikke unormalt. Når man gir 100% av seg selv til en annen er man selvfølgelig redd for å skulle bli såret. Derfor er det viktig å snakke sammen, god kommunikasjon er utrolig viktig i et forhold. Er det noe som skurrer ville jeg tatt det opp med Aleksander med en gang, for det verste er å gå rundt og være usikker.
Det viktigste for meg i et forhold er at man er ærlige med hverandre. Det er så viktig, for hvorfor skal man gå rundt å skjule noe ovenfor en person man er sammen med? Jeg mener også at det å være trofast er utrolig viktig. Jeg synes utroskap er ekkelt, og jeg synes det er så dårlig gjort ovenfor den andre personen. Hvor dritt føler man seg ikke om kjæresten plutselig ligger med en annen etter en tur på byen? Det er så uakseptabelt, og dette ville jeg aldri tilgitt i et forhold. God kommunikasjon er også viktig. Om det er noe du irriterer deg over eller noe du er usikker på, fortell det til kjæresten din. Jeg vet at mange forteller problemene i et forhold til venninnene sine eller en kompis, men det kommer man ingen vei med. Man må fortelle det til den personen det gjelder, og heller snakke ordentlig om det sammen. Det kan jo for all del være en liten tullesak som har blitt mye større i hodet ditt. Man må selvfølgelig også stole på hverandre i et forhold synes jeg. Det er utrolig slitsomt å skulle være usikker på den andre hele tiden. Det å overanalysere alt fra at kjæresten skal møte en venn eller en tur på byen er slitsomt. Man skal kunne gjøre ting alene med venner også, og en alt for sjalu kjæreste kan bli tøft. Jeg hadde blitt stresset om Aleks hadde nektet meg å dra ut med vennene mine. Så lenge man stoler på hverandre og vet at man kun vil ha den andre, blir ting så mye lettere. En annen ting som jeg setter høyt i et forhold er at man setter av tid til hverandre. Jeg som jobber hjemmefra merker ikke stor forskjell fra jobb og fritid. Jeg har ikke faste tidspunkt der jeg jobber, og enkelte dager holder jeg på med bloggen hele dagen. Da er det utrolig viktig for meg å legge fra meg macen og kun fokusere på Aleks. Dra ut å spise, finne på noe gøy eller bare ligge i armkroken hans å snakke. Jeg føler selv jeg er flink på å sette av tid til han, men jeg kan selvfølgelig bli mye flinkere.
Jeg mener derfor at når det begynner å bli seriøst med en person, så vær klar over hva du vil. Ha dine regler som du følger, og ikke tilgi for mye tull. Om kjæresten din er utro og du tilgir det, da kan jeg nesten love deg at personen gjør det en gang til. Jeg skal ikke si at alle gjør det en gang til, men ut fra folk jeg kjenner og mine egne erfaringer stemmer dette. Jeg vet at det kanskje føles helt umulig å skulle gå fra en person man elsker fordi personen har vært utro. Men er du ikke verdt mer enn det? Er man ikke verdt en snill person som kun vil ha deg, isteden for en idiot som koser seg med andre bak ryggen din? Jeg føler meg hvertfall mer verdt en det, og derfor er dette med utroskap ikke akseptabelt for meg i et forhold. Uansett hvor vanskelig det ville vært å gå fra den personen ville jeg gjort det. Jeg tror det er mye vanskeligere å skulle vært i et slikt forhold der noen går bak ryggen din.
Jeg er som sagt ingen ekspert på dette, men det her er hvertfall mine meninger. Jeg synes dette med forelskelse kan være skummelt i blant, for man gir virkelig alt av seg selv til en annen person. Det er skummelt, men samtidig fint. Jeg tenker at så lenge man er klar på sine regler og hva man vil, så skal ting gå fint. Alle har jo forskjellige meninger rundt akkurat dette, så jeg er spent på å høre hva dere synes er det viktigste i et forhold? Og hvor går grensen deres?
De siste dagene og ikke minst månedene har jeg fått ekstremt mange kommentarer fra folk om at de har snakket med meg på Tinder. De reagerer også på at jeg kaller meg noe annerledes på Instagram. Allerede da burde de skjønne at noe ikke stemmer mener nå jeg. Jeg vet det finnes et par norske brukere av meg på Tinder, men stedet jeg har skjønt det er flest brukere av meg er i Sverige. Jeg skjønner ikke hvorfor akkurat Sverige, men jeg tror muligens den norske sesongen av Paradise akkurat har blitt sendt der.
Hvertfall har jeg mottatt en del meldinger fra folk som lurer på hvorfor jeg ikke svarer dem når det kommer til Instagram. Jeg fikk også en kommentar der en skrev at han hadde kreft og det eneste som fikk han til å kjempe videre var meg. Han skrev også at han hadde matchet med meg på Tinder. Jeg skal innrømme at jeg blir trist og ikke minst irritert over dette. Det at noen utgir seg for å være meg på en datingapp og rett og slett lurer gutter synes jeg ingenting om.
Jeg husker også for noen år siden da en person hadde utgitt seg for å være meg på Tinder og sendt masse nakenbilder til folk. Jeg fikk sjokk, og da spesielt fordi folk trodde det var meg. Det var utrolig ubehagelig for meg, selvom jeg godt visste at det ikke var meg.
Folk blir også sure på meg fordi de tror jeg har Tinder bak Aleksander sin rygg, og det er jo helt sykt. Jeg ville aldri hatt en datingapp når jeg har kjæreste. Jeg har heller ikke hatt Tinder på sikkert tre år, og for å være helt ærlig ble den ikke mye brukt. De fleste falske brukerne har også andre navn, og jeg ville aldri kalt meg noe annet enn hva jeg heter.
Jeg har altså ikke Tinder, Hot or Not eller andre datingapper. Jeg tror heller jeg aldri kommer til å skaffe meg en. Jeg ville heller på ingen måte prøvd å lure Aleks ved å ha en slik app. Sånn gjør man ikke om man er i et forhold, med mindre man har blitt enige om det. Derfor håper jeg ingen tror det er meg om jeg dukker opp på en slik app, og da hadde jeg blitt glad om dere rapporterte. Det er veldig kjipt å bli anklaget for å være utro, og også det at noen andre utgir seg for å være meg. Jeg aner ikke hva disse menneskene som later som de er meg skriver til folk, og for all del kan det være helt syke ting.
Det er også ulovlig å utgi seg for å skulle være noen andre, og det kan faktisk ende med straff om jeg velger å anmelde. Dessverre har jeg ikke kontroll på disse falske brukerne i Sverige, men om jeg hadde hatt det skulle jeg gjerne tatt det videre.
Et lite personlig innlegg her på bloggen nå, for det er det en stund siden. Jeg skal være ærlig med dere å si at jeg har vært skikkelig misfornøyd med bloggingen den siste tiden. Jeg har følt at bloggen min har vært skikkelig dårlig, og jeg har postet kjedelige innlegg. Likevel er lesertallene utrolig bra, noe jeg er veldig overrasket over. Hver dag da jeg har våknet har jeg bare utsatt bloggingen lenge. Rett og slett fordi jeg føler jeg ikke har bra nok innhold, og at jeg da heller kommer opp med noe i siste sekund. Jeg hater det, for jeg føler jeg har så mye mer å by på. Likevel klarer jeg ikke få det som jeg vil.
De gangene jeg reiser er jeg alltid skikkelig fornøyd med innholdet på bloggen. Jeg føler jeg blogger bra og bildene blir bra. I utlandet kan man ta bilder av så mye fint, men her i Oslo føler jeg bloggen min mangler både bilder og innhold. Det er ikke veldig motiverende å våkne som blogger og se at været er dårlig. Da får man ikke tatt bilder ute, og man får ikke gjort ting man eventuelt vil for bloggens skyld. Jeg har så lyst til å booke meg en tur kun på grunn av bloggen. Slik at jeg kan bli fornøyd igjen med det jeg legger ut selv. Likevel har jeg ikke tid til å reise nå, og da må jeg bare prøve å gjøre det beste ut av det. Neste år skal virkelig bli året for reising, og jeg har allerede planlagt et par turer.
Jeg må likevel takke dere fine lesere som klikker dere inn uansett. Jeg føler nesten jeg har skuffet dere de siste ukene, selvom kommentarene ikke sier det. Dere skriver så mye fint til meg, og dere aner ikke hvor mye jeg setter pris på det. Jeg er i en periode nå hvor jeg har utrolig mye å gjøre, og det er dager jeg så vidt har tid til å spise. I går satt jeg og gråt foran Isabelle og Aleks, og det var fordi jeg var redd jeg ikke skulle få til alt jeg skulle denne uken. Jeg har tatt på meg for mye, og det er vanskelig når jeg spiller inn til et program, når jeg skal lage to videoer i uken, prøve å få til tre innlegg hver dag, har avtaler med annonsører og i tillegg vil ha tid til litt fritid. Jeg hater å skuffe meg selv, og ikke minst skuffe andre. Det at jeg begynte å gråte over det i går skremte meg. Jeg elsker jo å blogge, og jeg er så heldig som får drive med dette! Jeg må likevel huske at jeg bare er et menneske, og at jeg ikke klarer å gjøre ti ting på en gang. Ingen klarer det, og det må jeg huske på selv også. Jeg må lytte mer til kroppen min, for om jeg skal være helt ærlig med dere nå er jeg redd for å gå på en smell. Rett og slett fordi jeg har ti baller i luften hele tiden, og jeg føler jeg skuffer meg selv og folk rundt meg om jeg ikke får til alt.
Nå skal det bli skjerpings her på bloggen, og jeg skal virkelig fokusere mye mer på bra innhold her. Jeg vil ikke poste ting jeg ikke er fornøyd med, og det har jeg gjort i det siste. Om noen av dere har noen bloggtips er det bare å legge igjen en kommentar♡ Og igjen, tusen takk for at dere er så snille med meg. Jeg var virkelig de beste leserne i hele verden, og det å lese kommentarfeltet mitt får meg alltid til å smile. Selvom jeg føler jeg har en dårlig bloggdag er det fine ord å finne her på bloggen. Dere er best♡
Jeg har fått veldig mange spørsmål etter i går om den lille babyen, og derfor tenker jeg nå å fortelle litt. Først og fremst kan jeg jo fortelle at pappa har fått barn med kjæresten sin, så det er altså ikke min mamma og pappa som har fått barn sammen. Kjæresten til pappa er en del yngre enn han, og hun har ingen barn fra før av. Jeg synes det er veldig koselig med en liten bebis i familien, og jeg er glad for at de har fått barn sammen. Babyen skal hete Cornelia, og jeg synes det navnet er så fint!
Dere ville også se bilder av Cornelia, så da skal jeg dele noen med dere nå. Jeg synes hun er så nydelig♡ Det var så merkelig å holde henne i går, for hun er virkelig bitteliten. Hun var masse våken, og hun lå mye og bare stirret på oss. Jeg ble helt forelsket i den lille babyen, og jeg gleder meg så mye til å se Cornelia vokse opp.
