I det siste har jeg lest flere steder og faktisk fått kommentarer og snapper om en ting som har irritert meg veldig. “Hvordan stiller du deg til at mange yngre mennesker ser opp til deg, og du har silikon?”. Ja, hva skal man egentlig si om det? For det første synes jeg det er helt idiotisk at det å skulle være et forbilde, eller ikke baseres på puppene mine.
Jeg tok silikon for flere år siden, og da hadde jeg ikke det samme ansvaret som nå når man tenker på yngre mennesker. Jeg hadde en del følgere på Instagram, men jeg føler ikke hadde det samme ansvaret som nå. Den gang hadde jeg “lov” til å ta silikon, det har jeg ikke nå fordi jeg blogger. Jeg la ut bilder av meg selv både med og uten silikon, men følgerne mine reagerte ikke på det. Jeg kan ikke huske at jeg fikk en eneste kommentar der noen spurte om jeg hadde tatt det. Hadde jeg tatt silikon nå hadde jeg garantert fått en haug av drittkommentarer om at jeg er et dårlig forbilde. Akkurat som jeg gjør nå nå, fordi jeg valgte å operere meg flere år før denne bloggen eksisterte. Jeg synes det er ekstremt rart, for om man velger å gjøre noe med kroppen sin er det mest sannsynlig noe man har tenkt på lenge. Man tar ikke silikon fordi en blogger har det, da er det isåfall foreldrene som må ta en snakk med barnet sitt.
Da jeg fikk høre at jeg er et dårlig forbilde på grunn av silikon, hva mener dere jeg skal gjøre? Gå gjennom en ny operasjon for å fjerne det? Nei, jeg er veldig fornøyd med kroppen min, og ja jeg kan si det selvom jeg har fikset på noe. Da jeg startet denne bloggen var jeg veldig usikker på om jeg i det hele tatt skulle skrive noe om silikon, men jeg vet at det beste er å være ærlig. Jeg skjønner at mange bloggere vil holde operasjoner hemmelige, for det er ekstremt mange “regler” laget av enkelte blogglesere. Det er feil om man bruker for mye sminke, det er feil om man trener mye, det er feil om man opererer seg, det er feil om man velger vanlig burger fremfor vegetar ++ en haug av andre ting. Alle mennesker som ikke blogger har lov til disse tingene, men vi bloggere har ikke lov til det. Jeg nekter å endre på hvordan jeg er som person fordi jeg blogger. Jeg velger å tro at folk leser bloggen min fordi jeg er den jeg er.
Så hvorfor skal puppene mine ha noe å si for om jeg er et bra forbilde eller ikke? Jeg har skrevet flere ganger på denne bloggen før at jeg oppfordrer ikke til silikon. Derimot har jeg skrevet at folk bestemmer selv hva de gjør med kroppen sin, og ingen skal egentlig ha noe å si på det. Jeg håper også at de som ser på meg som et forbilde ikke gjør det på grunn av puppene mine, men heller fordi de synes jeg er en bra person uten å tenke på det ytre.
Jeg får daglig meldinger av unge jenter og gutter som sliter med alt fra selvtillit, spiseforstyrrelser, mobbing osv. De vil alle ha tips og råd til hvordan de skal kunne føle seg bedre. Jeg synes det er veldig skummelt å skulle være alt for personlig på bloggen min, og ikke minst komme med råd om temaer som er tunge for mange. Jeg skulle gjerne ønske jeg kunne hjulpet alle som sliter, men jeg har ikke kunnskap om mange av temaene. Jeg vil ikke komme med råd om spiseforstyrrelser, i og med at jeg aldri har hatt det selv og derfor ikke kan noe om det. Jeg råder alle til å snakke med noen som har kunnskap rundt det temaet du sliter med, for jeg tror det finnes mye bedre hjelp der ute enn bloggere. Selvom jeg virkelig skulle ønske jeg kunne hjulpet dere♡
En ting jeg derimot kan snakke om er dette med selvtillit. Jeg vil ikke komme med så veldig mange råd, men jeg kan fortelle dere hva som hjalp meg. Jeg har ikke alltid hatt bra selvtillit, og jeg husker jeg sleit en del med det før. Jeg synes det var ubehagelig å skulle lese høyt foran klassen, ha presentasjoner, snakke i store grupper og bare det å skulle bli kjent med nye mennesker. Jeg følte hele tiden at jeg sa noe teit, at jeg sa noe helt feil, eller at bare ikke folk brydde seg da jeg snakket. Jeg husker så fort jeg skulle snakke foran klassen begynte stemmen min å skjelve, og jeg følte jeg kom til å kaste opp. Det var flere ganger jeg skulket skolen da vi skulle ha presentasjoner, bare så jeg kunne ha det foran læreren dagen etter alene. Foran kun læreren gikk det helt fint, men så fort det var en større gruppe taklet jeg det ikke. Jeg vet at så mange sliter med det her, og jeg skjønner hvor forferdelig det kan være.
Jeg satt i klasserommet og håpte på at ikke læreren skulle stille meg noen spørsmål. Det var det verste! Om jeg ikke skule være forberedt på et spørsmål, og plutselig skulle det spørsmålet komme til meg. Hva skulle jeg gjøre da? Jeg overtenkte ekstremt mye, og jeg var hele tiden redd for å skulle si noe feil. Da vi skulle ha høytlesning i klassen telte jeg meg alltid frem til det var min tur, og hva jeg skulle lese. Tenk om jeg måtte si et vanskelig ord? Tenk om læreren ba meg oversette fra engelsk til norsk?
Jeg var også veldig sjenert da jeg møtte nye mennesker, spesielt da det var flere mennesker samtidig. Jeg husker den ene venninnen min var veldig pratsom og tok alltid styringen da vi møtte nye mennesker. Jeg derimot satt ved siden av og ville bare hjem. Jeg turte ikke si så mye, og jeg var veldig sjenert. De andre måtte nesten spørre meg spørsmål for at jeg skulle svare. Jeg gikk på dansing også, og da spesielt husker jeg at selvtilliten ikke var bra. Jeg stilte meg alltid bakerst og jeg satt ofte alene i pausene. Jeg skulle så gjerne ønske jeg bare kunne vært den jenta jeg var med vennene mine, men foran mennesker jeg ikke kjente funket det ikke.
Jeg har fortalt dere litt tidligere om tiden da jeg gikk på videregående. Jeg vil ikke skrive så alt for mye om akkurat den perioden på bloggen, fordi jeg er redd for å skulle være for personlig. På denne tiden hvertfall hadde jeg ikke selvtillit. Enkelte mennesker hadde klart å ødelegge den, noe som åpenbart var målet deres. Det var absolutt ikke gøy å føle seg helt jævlig. Jeg følte jeg var mye dårligere enn alle andre, og jeg var vel helt på bunn.
En dag bestemte jeg meg for at jeg må jobbe med dette. Jeg måtte slutte å sammenligne meg selv med andre personer, og jeg måtte heller fokusere på å være den beste jeg kunne være. Jeg sluttet å høre på hva andre mente om meg, jeg tvang frem det lille av selvtillit som var igjen og jeg bestemte meg for en endring. Jeg var bra nok akkurat som den jeg var, og den ekte Martine måtte frem. Jeg var jo egentlig en glad jente, masse energi, jeg var morsom og tullete.
Da jeg skulle ha presentasjoner foran klassen tenkte jeg bare at jeg var best. Jeg tenkte at dette kan jeg, og jeg pleide å holde fokuset på enten læreren eller en venninne i klassen. Jeg ga ikke guttene som lo under presentasjonene et eneste blikk, og jeg bestemte meg for at om jeg sier noe feil skulle jeg bare le. Selvironi ble en viktig ting for meg, for ja om noen ler av deg- bli med å le. Da viser du at du egentlig ikke bryr deg, og det er normalt å skulle si feil.
Jeg la bort den sjenerte Martine som ikke hadde selvtillit på topp, og jeg bestemte meg for å være den jenta jeg var med venninnene mine alene, med alle andre også. Det funket veldig bra, og plutselig var jeg den jenta som kunne drite seg ut foran andre og le av det selv. Noe av det viktigste for meg var og ikke skulle ta meg selv så alt for høytidelig, for jeg tror det var det som gjorde meg usikker før. Jeg var redd for alt.
Nå derimot har jeg ikke problemer med å skulle snakke høyt foran andre og jeg bryr meg veldig lite om hva andre tenker om meg. Jeg vil si at selvtilliten min er på 11/10 nå. Haha! Jeg har lært å godta at jeg er den jeg er, og jeg vet at mange folk liker meg akkurat sånn jeg er. Det verste jeg hører er når folk sier “Ro ned selvtilliten din”, eller “Hvor får h*n selvtilliten sin fra?”. Selvtillit er en bra ting, så jeg skjønner ikke hvorfor noen skal mene det er negativt. Om noen har selvtillit på topp er det helt fantastisk, og alle mennesker burde prøve å komme seg dit.
Om man hele tiden skal høre på hva folk mener, da kommer man seg ingen vei. Vær akkurat den du er, for hva er man vel bedre på enn å være seg selv? Jeg er helt sikker på at folk kommer til å elske den ekte deg, og om noen ikke gjør det? Ikke bry deg om det.
