Hei dere!
I dag har vi kommet til en dag jeg har gruet meg veldig til. Aleksander skal hjem igjen til Bergen, og jeg merker det allerede på humøret mitt. Egentlig skulle han hjem i går, men han droppet flyet og ble en dag ekstra. Jeg synes det er så merkelig, for hver gang han skal dra føles det ut som at jeg får en liten kjærlighetssorg. De første dagene går jeg bare rundt og er smålei meg, og når nettene kommer får jeg ikke sove. Jeg føler meg skikkelig ensom i leiligheten, og jeg føler meg helt tom. Jeg vet jo at jeg snart skal se han igjen, men samtidig skjer dette hver eneste gang vi drar fra hverandre.
Hvorfor jeg kanskje blir sånn er fordi jeg ikke helt vet når vi sees igjen, selvom jeg alltid vet at det ikke tar lang tid. Enten tar det tre dager, en uke eller i verste fall to uker. Jeg klarer ikke å skjønne hvordan dere med avstandsforhold over lengre måneder klarer det. Stor applaus til dere, for jeg sliter etter en dag. Eller nei, noen timer. Selvom Aleks og jeg er flinke til å facetime når vi er fra hverandre blir det ikke det samme. Jeg kommer fortsatt hjem til en tom leilighet, og jeg må legge meg alene om kveldene. Det er det verste jeg vet. Før elsket jeg å være alene, og jeg elsket den alenetiden min. Nå derimot takler jeg det ikke. Jeg blir deppa og humøret mitt synker så fort vi sier hadet til hverandre på flyplassen.
Jeg synes det er rart man kan bli så avhengig av en person etter så kort tid. Jeg har alltid vært en person som ikke klarer å være med en person for lenge av gangen. Da blir jeg lei, og kan ikke møte den personen på noen dager. Hadde noen fortalt meg for ett år siden at jeg skulle sitte å være lei meg fordi kjæresten min skulle reise bort fra meg i noen dager, da hadde jeg ledd. Dette er så ulikt meg, og det er derfor det skremmer meg.
Jeg er heldig som har funnet en gutt jeg har det så fint med, og som jeg ikke blir lei av. Jeg unner alle jenter å skulle ha det så bra med en gutt, for det er virkelig verdens beste følelse! Jeg er helt sikker på at jeg har funnet meg selv i gutteversjon, for i blant skremmer det meg hvor like vi er. Mange vil nok si at det er negativt, men det synes ikke jeg. Jeg tror det er grunnen til at vi så og si aldri krangler, rett og slett fordi vi har mange av de samme meningene.
Aleksander og jeg er oppå hverandre hele tiden, men jeg er ikke lei enda. Jeg vet likevel at vi trenger å savne hverandre litt også, selvom jeg hater det.
Ellers må jeg bare si at mine problemer er veldig små i forhold til mange andre sine i dag. Da jeg våknet og sjekket VG i dag tidlig fikk jeg sjokk. For en syk verden vi lever i. Jeg skjønner ikke hvordan en person klarer å ville spre så mye ondskap. Det at minst 50 er drept og over 400 skadet er helt forferdelig. Jeg blir lei meg, og jeg blir irritert. Jeg sender masse tanker ut til alle som er berørt av dette som skjedde i Las Vegas♡






































