Hei dere!

Daglig kommer det kommentarer inn på denne bloggen om Aleksander og meg, og for å være helt ærlig føler jeg at jeg har skrevet alt. Derfor tenkte jeg nå å fortelle dere om hva slags tanker jeg hadde rundt det å skulle få kjæreste. 

Jeg skal innrømme at jeg ikke ville ha kjæreste. Jeg var fast bestemt på at en gutt skulle ikke inn i livet mitt, spesielt ikke etter Paradise. Jeg tenkte at etter Paradise må man være singel, fordi det er umulig å skulle starte på noe med en man møter der inne. Tiden etter Paradise skjer det mye, og jeg har egentlig aldri hatt troen på at Paradisepar kommer seg gjennom det. Jeg lo ofte av de som fikk seg kjæreste der inne, fordi jeg tenkte at det er så tåpelig å skulle binde seg til noen man møter der. 

Jeg sa også i introen min at jeg ikke hadde meldt meg på Paradise Hotel for å få meg kjæreste, og det var jeg fast bestemt på. Lenge leve singellivet♡ Da jeg møtte de andre deltagerne var det så klart en som skilte seg veldig ut. Jeg hadde uansett aldri sett for meg at han skulle være kjæresten min et halvt år etterpå. Aleksander og jeg fant veldig fort tonen, og det var vel ingen hemmelighet der inne at vi hadde et godt øye til hverandre. Likevel så jeg ikke for meg Aleksander som en kjæreste. Om jeg skal være helt ærlig trodde jeg at Aleksander skulle være tidenes fuckboy, og at han virkelig kom til å leve livet etter Paradise. Ukene gikk og jeg ble mer og mer betatt. Alt fra måten han snakket på, til måten han smilte til meg gjorde ett eller annet med meg. Jeg nektet likevel for at det var noe følelser i bildet, for jeg prøvde virkelig hardt å ikke skulle falle for Aleksander. 

Det var ikke før Aleksander røk ut at jeg skjønte det var følelser jeg hadde. Jeg tenkte flere ganger at dette kun var boblen vi var i, og at disse følelsene kom til å gå over på utsiden. Hver dag uten Aleksander ikke på hotellet var triste for min del. Jeg spurte produksjonen hver dag om det var lenge til jeg kunne se han igjen, og de kunne dessverre ikke fortelle meg noe som helst. Jeg husker jeg kun så frem i mot finalen, og jeg tenkte at nå skal jeg kun tenke på meg selv. Jeg tenkte også at jeg skulle få Aleksander inn igjen ved første mulighet. Dessverre gikk ikke det helt etter planen..

Da Sofie og Petter fikk en ny sjanse til å komme inn igjen, ble jeg først veldig lei meg. Jeg håpte selvfølgelig på at Isabelle skulle ta med seg Aleksander inn, men jeg forstår også at Petter var mer taktisk. Da vi satt og snakket fortalte Sofie og Petter meg at Aleksander hadde snakket så mye om meg på utsiden. De fortalte at han hadde følelser for meg og at han hadde vært mye lei seg. Da knakk jeg helt sammen og begynte å gråte. Jeg savnet han så mye og jeg ble også irritert for at produksjonen holdt meg så lenge borte fra han. Samtidig føltes det bra å få en bekreftelse på at han også følte noe, selvom det ikke var fra han.

Samme dagen klikket jeg på fyren nede på sync. Da jeg kom dit sa jeg til han at han ikke skulle spørre meg om Aleksander. Etter fem minutter spurte han om Aleksander, og da knakk jeg sammen. Jeg gråt og gråt. Jeg skjønner nå i ettertid hvorfor han spurte om Aleksander, de vil jo ha frem følelser. Jeg klikket hvertfall der nede, og jeg var dritsur. 

Heldigvis tok det ikke mange dagene før jeg fikk møte Aleksander igjen, og det føltes så sykt bra. Jeg hadde bare lyst til å kaste meg rundt han, men det fikk jeg ikke lov til. Likevel spurte jeg om det var greit jeg fikk gi han en klem, og det fikk jeg. Samme kvelden skulle juryen sove over på hotellet, og da fikk vi endelig snakket. Begge turte å åpne seg opp for hverandre, og begge følte det heldigvis likt. 

Da vi kom hjem hadde jeg ingen forhåpninger til at det vi hadde skulle funke. Vi facetimet hver dag, men han var fortsatt i Bergen og jeg Oslo. En dag kom han på døren min uten at jeg visste om det, og jeg fikk sjokk. Jeg ble så glad, og etter noen dager skjønte jeg at det vi hadde var ekte. Det var ikke kun den Paradisebobla som lurte oss. Det tok ikke mange ukene før vi ble sammen, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd. Veldig spesielt i og med at to måneder tidligere var jeg fast bestemt på at jeg skulle være singel. Ting snur så sykt fort, men likevel tror jeg at alt har en mening. 

Nå i dag kan jeg ikke se for meg å være uten Aleksander. Han er den jeg ringer om jeg er lei meg, eller om jeg er glad. Han er der for meg uansett hva, og han støtter meg alltid. Vi er bestevenner, men samtidig kjærester. Jeg er så glad i dag for at jeg tok den sjansen og satset på Aleksander, selvom jeg var veldig i tvil. Jeg lurer veldig på hvordan livet mitt hadde vært nå uten Aleksander, for jeg tror ikke det hadde vært i nærheten av så bra som jeg har det nå.