hits
  • Kontakt
  • Instagram
  • Facebook
  • 30.04.2018 - 15:51

    Hvorfor er ikke Aleks på bloggen?

    Hei dere!

    Det mest stilte spørsmålet de siste ukene er, "Hvorfor viser du ikke Aleks på bloggen?". Jeg skjønner jo at dere lurer, for han har jo vært en stor del av denne bloggen tidligere. Grunnen til at han ikke er på bloggen så mye lenger, er egentlig langt fra spennende. De dagene han var hos meg nå, så tok vi faktisk ingen bilder sammen. Vi gjorde heller ingenting spesielt, og derfor følte jeg heller ikke det var noe vits å skrive om det. Jeg har også kanskje gjort det litt bevisst, og det er fordi forholdet mitt med Aleksander er det fineste jeg har. 

    Jeg er kjemperedd for at enkelte av dere skal lage dårlig stemning mellom oss, og jeg har fått noen kommentarer de siste månedene som har såret meg veldig. Alt fra at Aleksander burde dumpe meg, til at Aleksander fortjener noe mye bedre. Dere som skriver dette vil at jeg skal bli lei meg, og selvfølgelig tar jeg meg nær av det. Aleksander er det fineste jeg har, og om noe skjer mellom oss vet jeg faktisk ikke hva jeg hadde gjort. Han betyr alt for mye for meg til at jeg vil la noen ødelegge. Jeg har også fått tilsendt et rykte de siste ukene, og jeg blir faktisk skikkelig lei meg. Jeg tror selvfølgelig ikke på disse ryktene, men samtidig stikker det i meg. At noen vil finne på sånne ting, kun for å såre meg synes jeg er fælt. 

    Processed with VSCO with s2 preset

    Jeg forstår ikke hvorfor noen føler en slik trang, til å ødelegge for noen som har det bra sammen. Jeg forstår det virkelig ikke, og disse menneskene kan absolutt ikke ha det bra med seg selv. Jeg synes det er så kvalmt, og det gjør meg mer redd for å dele ting om forholdet vårt. Jeg har derfor tatt den beslutningen at Aleks kommer ikke til å være på bloggen like mye lenger, med mindre det er noe jeg vil dele eller at vi har gjort noe gøy sammen. Et forhold skal være mellom to personer. Ikke mellom Aleks og meg + 20.000 andre. 

    Han kommer selvfølgelig ikke til å forsvinne helt herfra, for det ville vært umulig. Jeg kommer bare til å være mer forsiktig med hva jeg deler fremover. Aleks og jeg er hvertfall fortsatt sammen, og vi har det enda veldig fint sammen. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle møte en gutt som han, og jeg er evig takknemlig for at jeg har han i livet mitt♡

     


    17.04.2018 - 19:11

    FAKE FRIENDS

    Hvor rart er det ikke, at så fort man får litt oppmerksomhet vil folk henge med deg? Jeg skal innrømme at dette har skjedd etter Paradise, og ikke bare én gang. Jeg forstår det ikke. Hvorfor velger enkelte venner ut i fra følgere på Instagram? Jeg klarer ikke å forstå det, og jeg klarer ikke forstå hvordan noen vil fake et vennskap på den måten. Jeg har fått erfare det flere ganger nå, og helt ærlig.. Jeg har blitt kjemperedd for å få meg nye venner. Jeg er redd for å åpne meg opp for noen, og plutselig viser det seg at denne personen kun utnytter det. Jeg er redd for å stole på folk, og jeg har begynt å holde mer for meg selv. Det er kun noen få som vet mye om meg, og jeg lar veldig få slippe inn på meg. 

    Processed with VSCO with s2 preset

    Jeg synes det er helt sykt at folk i det ene sekundet løper bort til meg for å spørre hvordan det går, og er kjempehyggelig. I neste sekund står de på doen på utestedet og snakker dritt om meg. Hvorfor? Dere vil virke hyggelige mot meg, men så fort jeg går snakker dere dritt. Det er utrolig sårende for meg, og utrolig barnslig av dere. Det å baksnakke noen så fort personen har vendt ryggen til, er ikke det litt sånn enkelte gjorde på barneskolen? Og tror dere virkelig at man kan stå på doen på et utested, snakke dritt, bruke mitt fulle navn og tro at det ikke skal gå videre til meg? Vel.. 

    Jeg merker det så fort. Folk som snapper meg i det jeg kommer inn i rommet, skal plutselig henge med meg hele kvelden (enda de ikke har utvekslet et ord med meg på flere år), kameraet i ansiktet mitt hele tiden og den typiske setningen "Vi må møtes en dag igjen". Deretter starter baksnakkingen så fort jeg har gått. Ellers takk, jeg tror ikke vi skal møtes en dag igjen. Jeg er så lei av sånne "venner", og jeg blir så irritert over hvordan enkelte holder på. Voks opp, vi er 22 år gamle.

    Processed with VSCO with s2 preset

    Jeg elsker å bli kjent med nye folk, og jeg har alltid lett fått meg venner. Jeg har også et problem med det å gi mye av meg selv, og jeg forteller folk mye. Eller jeg gjorde, for nå har jeg fått helt skrekken. Før kunne jeg fortelle absolutt alt, men nå er det kun noen få som får vite alt. Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig, men jeg har hverfall blitt mye mer forsiktig. Ikke alle mennesker vil deg ditt beste, og man må være forsiktig med hvem man slipper inn. Ikke del alt av deg selv, for det kan bli utnyttet veldig. 

     

     


    05.04.2018 - 17:08

    AVSTANDSFORHOLD

    Heei!

    Jeg er fortsatt i Bergen, og egentlig var planen å dra hjem i dag. Jeg ble forkjølet her om dagen, og i går følte jeg meg ikke veldig pigg. Jeg følte meg helt merkelig i kroppen, og det brant i halsen. Derfor tok vi det ganske rolig i går, og på kvelden dro vi ut og spiste. Jeg var redd jeg skulle føle meg like dårlig i dag, og jeg orket ikke tanken på å sette meg på et fly med den formen. Derfor drar jeg heller hjem imorgen, men det gjør meg ingenting. Når man er i avstandsforhold vet man ikke alltid når man sees igjen, og derfor vil jeg være mest mulig med han når jeg har muligheten. 

    Jeg får forresten mange spørsmål om dette med nettopp avstandsforhold. Jeg fikk sist spørsmålet om det fra en venninne i sta, og ja- avstandsforhold suger! Man vet liksom aldri når man møtes igjen, og man kan ikke bare dra til hverandre når man vil. Plutselig er man en flytur unna hverandre, og det er ikke alltid man har den muligheten til å sees. Aleks og jeg har akkurat vært fra hverandre i nesten tre uker. Det er så lite kult man kan få det, og man blir ganske frustrert når ting ikke går som man vil. Jeg vil jo helst være med Aleksander akkurat når jeg vil, men det går jo ikke. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan dere som har avstandsforhold i flere måneder klarer det. Jeg synes en uke uten Aleks er forferdelig, og tre uker borte fra hverandre var på grensen. Jeg har så mye respekt for dere som klarer det, for det kan umulig være lett. Jeg får ofte spørsmål om tips til hvordan man skal klare avstandsforhold, og jeg har noen enkle tips. 

    ♡ Facetime MYE! Om det er noe dere vil ringe og si, så facetime. Da blir det mer personlig, og man får sett hverandre mens man snakker. Jeg skal love dere at facetime har hjulpet meg mye de gangene jeg har savnet han som mest. Aleksander og jeg facetimer også hver kveld, og det synes jeg er veldig koselig. Da legger man seg på en måte sammen, selvom man ikke er med hverandre. 

    ♡ Send meldinger til hverandre. Oppdater hverandre på hva dere gjør, hvordan dagen har vært og andre ting. Det er viktig å snakke sammen de gangene man er fra hverandre også. Vi sender mye meldinger, og det gjør at savnet blir litt mindre. 

    ♡ En fin melding. Send en fin melding i blant, for det betyr så mye. Fortell at du savner kjæresten din, at du elsker/ er glad i personen, eller et fint kompliment. Meldinger som det lyser hvertfall opp dagene der jeg helst vil være med han. 

    Andre tips enn det har jeg faktisk ikke. Det er ganske begrenset hva man får gjort når man er langt fra hverandre. Dette hjelper hvertfall meg mye, og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten facetime. Jeg skulle selvfølgelig ønske at vi bodde nærmere hverandre, men det får vi ikke gjort så mye med. Derfor er det viktig for oss at vi viser at vi er der, selvom vi ikke er det fysisk. Avstandsforhold er kjipt, men herregud så deilig det er når man ser hverandre igjen. Det er viktig å savne hverandre litt også, og det får vi med avstandsforhold virkelig kjenne på. Jeg tror det er mye positivt med avstandsforhold også, og jeg tror det har vært med på å gjøre vårt forhold sterkere! 


    25.03.2018 - 11:33

    Til min største hater

    Hei, kjære hater!

    Du som klikker deg inn på bloggen min hver eneste dag, og som alltid legger igjen en kommentar. I dag tenkte jeg å dedikere et innlegg til deg. Du er jo tross alt en av mine trofaste lesere, en av de som virkelig besøker bloggen min hver eneste dag. Hver gang du kommenterer skjønner jeg med en gang at det er deg. Hvor sykt er ikke det? Jeg kjenner igjen en bloggleser kun på skrivemåten. Jeg sjekker alltid over ip- adressen også, og jeg har selvfølgelig rett. For ja, jeg kjenner igjen ip- adressen din nå. De ti tallene som faktisk har lagret seg i hodet mitt, og som jeg snart kan helt utenatt. Jeg husker til og med flere av kommentarene du har lagt igjen. Det har ikke vært få av de, men jeg husker de fleste. Du vet de kommentarene som skiller seg litt ut? Ja, det er dine kommentarer.

    Kanskje jeg har møtt deg før? Kanskje du til og med er en av de som kom bort til meg i forrige uke og spurte om et bilde? Hvem vet, for du virker jo besatt. Besatt av meg, hva jeg gjør og ikke minst hva jeg skriver. Ganske sykt å tenke på at jeg kanskje har gått forbi deg, for jeg vet jo hvilken by du kommer fra- men det ville vel kanskje vært perfekt for deg? Da kunne du kanskje lagt igjen noen flere kommentarer her på bloggen min. Du er en trofast leser selvom du hater meg. Eller gjør du virkelig det? 

    De siste månedene har du lagt igjen over hundre stygge kommentarer på min blogg. Kommentarer som "Aleksander hadde ikke brydd seg om du ble påkjørt", "Du har store lår", "Om du og Aleksander får barn synes jeg synd på ungen. Det er din skyld at den blir stygg", "Aleksander fortjener en mye penere jente enn deg" og listen fortsetter. Du har skrevet enda drøyere kommentarer, men akkurat de vil jeg ikke skrive på denne bloggen. Jeg tar meg ikke nær av kommentarene dine, selvom det er kanskje det du ønsker. Derimot blir jeg bekymret for deg. Altså, går det bra meg deg? Du trykker deg inn på min blogg hver eneste dag for å legge igjen en stygg kommentar. Jeg mener, dette er ikke normalt. Jeg synes synd på deg, og jeg skulle gjerne fått snakket med deg- og ikke minst hjulpet deg om du trenger det. 

    Jeg tror ikke du er en dårlig person, men jeg tror du har det vanskelig. Og det er greit. Det er greit at du lar det gå utover meg, for heldigvis klarer jeg å skjønne at det ikke er meg det er synd på her. Jeg får helt oppriktig vondt av deg. Jeg tror heller ikke du hater meg så mye som du gir uttrykk for. Jeg har da ikke gjort deg noe? Hvis du hater meg så mye, men fortsatt klikker deg inn på bloggen min hver dag. Da klarer jeg faktisk ikke å tro på at du hater meg så mye som du påstår. Jeg klarer bare ikke forstå hvorfor du da vil bruke så mye av tiden din på meg, om du misliker meg så mye. 

    Så til min kjære hater:

     


    07.02.2018 - 20:07

    En av de jeg savner mest..

    Nå har vi kommet til det punktet i oppholdet hvor jeg begynner å savne folk hjemme skikkelig. Jeg savner vennene mine og familien så alt for mye nå. Det er lenge å være borte fra folk man ser daglig i to måneder. Det var vel på denne tiden i fjor også at jeg begynte å savne folk hjemme, og jeg husker hvor vanskelig det var til tider. Noe som er veldig annerledes fra i fjor er at det har kommet en ny person inn i livet mitt som jeg nå savner ekstremt mye. Nemlig lille Cornelia♡ Lillesøsteren min som jeg er så glad i, og som jeg gleder meg skikkelig til å se igjen. Hun har nok vokst mye på de månedene jeg har vært borte, men jeg håper ikke hun har blitt alt for stor. 

    Jeg er helt sikker på at jeg kommer til å være så overbeskyttende over den lille jenta. Spesielt når hun skal begynne i barnehage eller på skolen. Ingen skal få være slemme mot henne, og om de er kommer jeg til å bli så forbanna. Jeg kommer aldri til å tillate at noen skal gjøre henne vondt. Jeg kommer alltid til å beskytte henne, og jeg kommer alltid til å være der for henne. Selvom aldersforskjellen er stor kommer ikke det til å være noe hinder. Jeg skal være den kule storesøstra som en dag lærer henne om sminke, snakker om gutter, er med henne på shopping og den dagen hun blir så stor at hun skal ut på byen skal jeg være med. Selvom jeg da er 40 år skal jeg løpe etter å passe på. 

    Jeg trodde aldri jeg skulle bli storesøster i en alder av 21, men herregud så glad jeg er for det. Det er sykt hvor mye glede en liten baby kan gi, selvom hun ikke en gang kan snakke. Jeg savner å ha Cornelia i fanget mitt og snakke med henne. Når hun ser på meg og smiler, mens hun selv prøver å få ut noen ord. Det er så koselig, og jeg savner det så mye. 

    Processed with VSCO with b1 preset

    Lille bolla mi som jeg gleder meg så mye å se vokse opp, og som jeg gleder meg til å følge med på. Jeg gleder meg til å høre dine første ord, og jeg gleder meg til du skal løpe rundt. Du smiler og ler allerede mye, og jeg er helt sikker på at du kommer til å bli en skikkelig solstråle. Storesøster skal alltid passe på deg♡ Det blir så godt å se deg igjen, og jeg kan ikke vente til vi skal ligge sånn som på bildet over her igjen. Så skal jeg snakke med deg, le når du prøver å snakke, smile når du smiler og nusse masse på deg. Verdens fineste lille jente♡ 

     

     


    03.02.2018 - 18:09

    NÅR KJÆRESTEN HAR ANGST

    Hei dere! 

    For ett år siden da jeg møtte Aleks så virket han som verdens gladeste gutt. Det virket som at han hadde null bekymringer, og han smilte og lo hele tiden. Vi snakket sammen hver dag, og det virket ikke som at det var noe som plagde Aleksander. Han var bare tullete. En kveld da vi delte seng inne på Paradise Hotel begynte vi å åpne oss mer opp for hverandre. Vi fortalte hverandre om personlige ting, og plutselig fortalte Aleks meg noe jeg aldri hadde sett komme. Han slet med angst. Jeg kunne litt om angst, men ikke så alt for mye. Han fortalte meg hvordan det føltes for han, og jeg fulgte nøye med. Jeg husker ikke ordrett hva han sa, så derfor spurte jeg han nå igjen. Hvordan fungerer angsten din?

    Han svarer: Det kjennes ut som en klump i halsen, men det er ikke en klump. Det er musklene mine som strammer seg i halsen, og det føles ut som at jeg ikke får puste. Hver gang klumpen kommer i halsen føler jeg at jeg ikke får puste, og jeg tror jeg skal dø. Angsten kommer for eksempel når jeg skal fly. Den kommer når jeg ikke har kontroll selv, og jeg får angst for at angsten skal komme. Jeg er redd for at jeg skal få angsten et sted der jeg er sperret inne, og at jeg ikke kan komme meg bort fra folk. Når jeg for eksempel er på et fly, er jeg redd for at angsten skal komme. Jeg er redd for at jeg skal holde på å dø av den, og at jeg ikke kommer meg til et sykehus og får hjelp. Jeg er redd for at jeg skal dø av angsten, selvom ingen har gjort det. Jeg vet at jeg ikke kommer til å dø, men den følelsen jeg får inni meg får meg til å tro det. Det er ikke en god følelse. 

    Jeg får vondt når han forteller meg om det, for jeg vil ikke at han skal føle det sånn. Aleksander og jeg har pratet mye om dette, og han ville at jeg skulle være åpen om dette på bloggen min. Det er ikke mange gutter man får høre om at har angst. Jeg vet det finnes en haug av gutter der ute som sliter med angst, men at de er redd for å fortelle det.

    Jeg var redd for å si noe feil til Aleksander i starten, for hvordan skal man snakke med et menneske som har angst om angsten? Jeg prøver å fortelle Aleks at dette sitter i hodet hans, og den klumpen finnes ikke. Han var overbevist en lenger periode om at han hadde en stor klump i halsen. Den klumpen vokste seg større når angsten kom. Jeg prøver å fortelle han at angsten ikke kommer til å drepe han, men for han føles det sånn. Han tror at angsten kan ta livet av han. Jeg vet at fly er det som trigger angsten til Aleks mest, og derfor er det ikke kult for meg heller når vi skal fly. Jeg er redd for han, og jeg vet at når angsten kommer til Aleks er det forferdelig. Derfor var det ikke kult for noen av oss da vi måtte fly hver for oss til Mexico.

    Aleks sin flytur til Mexico holdt nesten ikke på å skje. Til dere som har sett videoen hans på Youtube om å fly med angst (dere finner den HER) virket det som at det gikk helt fint. Sannheten er at han nesten ikke gikk på flyet. Den flyturen var mye verre enn hva det ser ut som på videoen. Det er skummelt hvor mye folk klarer å skjule angsten sin. Jeg er helt sikker på at jeg møter flere mennesker hver dag som sliter med angst, men at de skjuler det. Aleks skjuler angsten sin, og han er ikke den eneste. 

    Jeg er glad for at Aleks var åpen med meg om dette. Om ikke hadde det vært vanskelig for meg å forstå han, og jeg hadde kanskje fått han til å gjøre ting han ikke vil. Nå derimot vet jeg, og om Aleks kjenner klumpen i halsen sier han ifra. Jeg håper folk som sliter med dette forteller det til noen, for det har gjort ting mye lettere for oss. Det er lettere for meg å forstå han, og jeg vet bedre hvordan jeg skal snakke med han om det skjer. 

    Jeg synes det er bra at Aleks vil være åpen om angsten sin, og jeg håper gutter som sliter med det ikke synes det er flaut. Angst er ikke flaut, og flere enn man tror sliter med det. Snakk med noen du stoler på, eller søk om hjelp. Etter ett år med Aleksander vet jeg hvor fælt det kan være, og man skal ikke skammes over det. 

     Processed with VSCO with s2 preset


    15.01.2018 - 17:49

    Jeg er stolt av meg selv

    Hey!

    Jeg føler folk trykker seg selv alt for mye ned i blant, og for meg virker det som at enkelte aldri blir fornøyd med seg selv. Jeg klarer ikke skjønne hvorfor, for alle må vel ha noe de er fornøyd over med seg selv? Folk nå til dags klarer ikke å komme på hva de er stolt over med seg selv, eller hva de liker best. Er ikke det litt sykt? Jeg vil nå at så mange som mulig som leser dette innlegget forteller meg minst en ting de er stolt over med seg selv. Det kan være alt fra å ha fått en bra karakter på en prøve, til det å skulle ha hjulpet en gammel dame over veien. 

     Processed with VSCO with s2 preset

    Dette er jeg stolt av

    Fornøyd med kroppen min- I dagens samfunn er ikke dette lov å si, men vet dere hva? Jeg elsker kroppen min. Jeg liker den akkurat som den er, og hadde jeg vært misfornøyd hadde jeg trent. Her om dagen fikk jeg en kommentar om at bena mine er like tjukke øverst og nederst, men hva så? Det er sånn kroppen min er, og jeg har lært meg å godta den. Jeg er glad for at jeg kan hoppe rundt i bikini, og ikke bry meg om rumpa disser. 

    Takle hat- Jeg er stolt av meg selv som klarer å overse kjipe mennesker på nett. Jeg har lært meg at disse menneskene har det ikke bra med seg selv, og det er faktisk synd på de. Jeg håper disse menneskene får litt vett opp i hodet sitt, og jeg skulle gjerne lånt bort noen hjerneceller til alle dere nett- troll. Jeg er også utrolig stolt over meg selv som aldri har skrevet en negativ kommentar til noen over nett. Det er så ukult som man kan få det. 

    Vant Paradise Hotel- Ja, det at jeg vant er jeg stolt over. Det var dager inne på hotellet jeg ville sende meg selv hjem. Jeg var lei, jeg savnet folk og jeg bare gråt. Likevel tok jeg meg sammen, og innstilte hjernen min på at jeg skulle vinne hele greia. Jeg er stolt over at jeg kjempet videre der inne, selvom ting virket helt umulig til tider. Om man bestemmer seg for noe, da får man det som regel til. 

    At jeg har denne bloggen- Jeg er stolt over meg selv for at jeg har klart å lage min egen arbeidsplass, og at jeg har laget noe som jeg elsker å drive med. Jeg har oppnådd mål som jeg aldri hadde sett for meg, og jeg har fått muligheter jeg bare kunne drømt om tidligere. I løpet av under ett år som blogger har jeg vært semifinalist i Vixen Influencer Award, jeg har blitt nominert til årets influecer hos Se og Hør, jeg har fått en stor mulighet som jeg dessverre måtte takke nei til, og mye mer. Jeg har fått oppleve så mye bra gjennom denne bloggen, og jeg er stolt over å ha fått til alt dette selv. 

    Slemme jenter- Dette har jeg fortalt litt om før, men jeg hadde ikke en god opplevelse det første året på videregående. Jentene var virkelig slemme mot meg. Jeg er stolt over meg selv at jeg kom meg gjennom akkurat det der, for jenter kan være helt forferdelig slemme mot hverandre til tider. Selvom jeg følte alle var i mot meg gjorde jeg det beste ut av det. Jeg vet hva de ville oppnå med å være fæle, og heldigvis gjorde jeg det motsatte av det de ville. Hadde jeg gitt etter hadde jeg nok ikke drevet med denne bloggen i dag. Den dag i dag spør jeg alltid om burger uten sylteagurk når jeg bestiller mat hos de bak kassa på Mc'Donalds. Haha, neida jeg bare tuller.

    Sterk personlighet- Jeg er stolt over at jeg har bygd meg opp en så sterk personlighet som det jeg har. Jeg lar meg sjeldent kontrolleres, og jeg vet alltid hva som er riktig for meg. Om noen prøver å påvirke mine valg hører jeg sjeldent på dem. Jeg går mine egne veier, og jeg tar sjanser. Jeg vil heller angre på noe jeg har gjort, enn å angre på at jeg aldri gjorde det. Jeg er stolt over at jeg er den personen jeg er, og det er det jeg er mest stolt av. Det som har vært dritt i livet har kun gjort meg sterkere, og jeg elsker det! 

    Så, hva er dere mest stolt over med dere selv? Dere kan være anonyme, så fortell meg akkurat hva du mener♡


    12.01.2018 - 16:16

    Tankene som holder meg våken om nettene

     Processed with VSCO with s2 preset

    Jeg er sjeldent veldig personlig på denne bloggen, og det er fordi jeg er livredd for å miste privatlivet mitt. Jeg deler mye med dere på bloggen, men likevel holder jeg over halvparten tilbake. Fra den dagen bloggen min ble stor har jeg alltid vært nøye på at ikke alt skal deles. Jeg vil ikke at alle skal vite alt om meg, og noe trenger kun et fåtall å vite om.

    I dag tenkte jeg likevel å dele noen av mine dypeste tanker med dere. Dere vet de tankene som ofte dukker opp klokken to på natten? De tankene som kan holde deg våken i flere timer, og som bare utvikler seg til å bli sykere og sykere. De tankene skal jeg dele med dere nå.

    Hva skjer etter døden? Det er noe jeg tenker alt for mye på. Det er jo utrolig kjedelig om vi skal gå gjennom et helt liv, oppleve masse, ha nedturer, oppleve kjærlighet og være på det lykkeligste for at det en dag skal bli helt svart. Vil sjelen leve videre, får man møte de man har mistet, eller vil alt bare være glemt? Ofte tenker jeg på den tanken at vi har på en måte vært der før. Før vi ble født var alt svart. Vi husker ingenting fra den tiden, og den tiden har ikke eksistert for meg. Er det sånn det vil føles når man dør? Jeg håper dere forstår hva jeg mener, for akkurat det der tenker jeg mye på.

    Noe annet jeg tenker mye på er veldig vanskelig å forklare, men jeg vet at mange andre også tenker som dette. Nemlig min eksistens. Finnes jeg egentlig? Jeg tipper alle i blant sitter litt med den følelsen, og man lurer på om alt er ekte. Er jeg den eneste personen som lever, og alle menneskene rundt meg er bare satt inn for å se om jeg klarer livet? Er andre mennesker "skuespillere" i mitt liv, og de bare er der? Er jeg den eneste personen som lever, men jeg tror jeg ser andre mennesker rundt meg? Er hele livet mitt bestemt på forhånd? Ble hele livet mitt bestemt da jeg ble født? Skjer ting for en grunn? Akkurat det tror jeg. Jeg tror alt skjer for en grunn. Er det noen som styrer meg fra en annen planet? Akkurat som The Sims. At noen et eller annet sted nå sitter og bestemmer at jeg skal skrive om akkurat dette på bloggen min. Lever jeg i det hele tatt? Finnes jeg? 

    Uff, disse tankene kan holde meg våken i flere timer. De bare utvikler seg hele tiden. Jeg håper dere skjønte noe av det jeg skulle frem til i dette innlegget, for dette er så merkelig å skrive om. Det er mye mer jeg tenker på om kveldene, og som jeg ikke finner noe svar på. Kanskje jeg skal skrive mer om det en annen gang? 

     


    27.12.2017 - 20:03

    Bikini i minusgrader for å lage litt kroppspress

    Hei dere!

    I dag har jeg tilbragt halve dagen i bikini. Bikini i minusgrader er kanskje ikke det lureste man gjør, men gud så deilig det var å sitte ute i jacuzzien. Jeg snøbadet til og med, og det filmet vi. Jeg ber jo egentlig om å bli syk, men hva gjør man ikke for youtube? Vi ble sittende ute i en jacuzzi i sikkert to timer, og det var så digg. Vi tok også en haug av bilder, og himmelen bak var skikkelig fin. Derfor måtte broren min og kjæresten hans stille opp som fotograf, og vi tok ikke få bilder for og si det sånn. 

    For dere som ikke takler bikinibilder- ikke bla nedover nå, med mindre dere vil lese om kroppspress. 

     Processed with VSCO with s2 preset Processed with VSCO with s2 preset Processed with VSCO with s2 preset Processed with VSCO with s2 preset Processed with VSCO with s2 preset Processed with VSCO with s2 preset Processed with VSCO with s2 preset Processed with VSCO with s2 preset Processed with VSCO with s2 preset Processed with VSCO with s2 preset Processed with VSCO with s2 preset Processed with VSCO with s2 preset

    Nå tenkte jeg å snakke litt om kropp her. Da jeg postet et av disse bildene på Instagram fikk jeg beskjed om at jeg får folk til å få kroppspress. Jeg hadde håpet at jeg skulle slippe å snakke om dette nok en gang, men det hysteriet der gir seg aldri. Alle har en kropp, og så og si alle jeg kjenner har en eller annen gang postet et bikinibilde. Jeg synes absolutt ikke bilder i bikini er ille, og jeg synes kvinnekroppen er så fin. Det virker nesten nå som at man må ha noen kilo ekstra for å kunne legge ut et bilde i bikini. Det å veie 200kg er nå goals. Jeg sier ikke at det er stygt å veie 200kg, for absolutt ikke. Det er likevel disse menneskene som blir hyllet for et bikinibilde. Nå om dagen må man være minst en størrelse XL for å få kommentarer om at kroppen er vakker, det er respekt og man er forbilde. Jeg derimot som ikke er det får dritt. Jeg lager kroppspress, og jeg er ekkel å se på. Jeg klarer ikke å skjønne det? Kropper er da fine uansett hvilken størrelse man er?

    Det er alltid noen som vil være tynnere enn deg, ha mer former enn deg, større rumpe, mer muskler eller noen som har de kiloene du ønsker deg. Det vil alltid være folk der ute som kanskje har det du ser på som en drømmekropp. Om man er så bitter og ikke klarer å like sin egen kropp er det ikke verre enn å trene. Nå vil nok mange si at jeg jukset med silikon fordi jeg var misfornøyd, og ja det gjorde jeg. Trening kunne ikke hjelpe meg med større pupper, og når jeg var så misfornøyd som jeg var tok jeg silikon. Om man derimot er så sinnsykt misfornøyd med vekta kan man trene og legge om kostholdet sitt. Allerede da har du gjort en stor endring og er godt på vei. Det hjelper ikke ligge på sofaen med potetgullposen og klage på vekta si. 

    Om en av venninnene dine legger ut et bikinibilde skriver man jo ikke "Hater deg, du lager kroppspress". Det er for det meste kun bloggere som får dritt for bikinibilder, og det heller skjønner jeg ikke. Alle legger jo ut bikinibilder? Jeg kommer til å legge ut masse bikinibilder fremover, og min hensikt med det er ikke å lage kroppspress. Jeg legger ut bilder i bikini fordi jeg liker kroppen min. Jeg trener ikke, jeg spiser hva jeg vil, dette er kroppen min og jeg elsker den. Jeg har valker når jeg sitter og cellulitter på rumpa, men hva fader har det å si? Jeg hadde til og med elsket kroppen min om jeg hadde veid 20kg til. Om jeg en dag blir så misfornøyd at jeg irriterer meg over mennesker som er mindre enn meg ville jeg enkelt og greit gjort noe med det. Det er ikke min feil at kroppen din ser annerledes ut en min. Kan vi ikke bare innse at alle kropper er forskjellig, at alle kropper er like fine og at alle har like mye rett til å legge ut et bilde i bikini? Det er ikke bare XL som er goals, alle størrelser er goals. 


    08.12.2017 - 21:25

    Jeg er ingen psykolog..

    Hei dere!

    Nå tenkte jeg å ta opp en ting med dere som jeg egentlig ikke vil. Jeg føler likevel jeg må, fordi dette er viktig. Daglig får jeg meldinger fra jenter som spør om alt fra mobbing til selvskading. Jeg har også fått noen meldinger fra fortvilte jenter som forteller at venninna vurderer selvmord. Hver gang jeg får disse meldingene blir jeg utrolig lei meg, og jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skal svare dere.

    Jeg har ikke noe svar på spørsmålene deres, dessverre. Jeg skulle gjerne hjulpet, men jeg mangler kunnskap. Det er koselig at folk vil åpne seg til meg, men noen ting burde man ikke snakke med en blogger om. Jeg kan selvfølgelig svare at man burde slutte med selvskadingen, men det har nok disse menneskene hørt før. Jeg kan ikke komme med noe tips til hvordan du skal slutte, unnskyld.

    Selvfølgelig skulle jeg ønske at jeg hadde svaret, men det har jeg ikke. Jeg synes det er ubehagelig med disse meldingene, for alt kan tolkes feil om jeg svarer. Det ender med at jeg ikke svarer. Hva om jeg skriver noe feil? Jeg er livredd. Jeg får mest lyst til å kontakte foreldrene, men det vil kanskje gjøre det verre. Jeg synes det er en vanskelig situasjon å være i når disse meldingene tikker inn, og jeg føler meg slem som ikke kan hjelpe. 

    Vær så snill. Om du, eller noen du kjenner sliter- søk hjelp hos noen som kan dette. Om det så er en psykolog, helsesøster på skolen, en lærer eller en forelder. En man stoler på som faktisk kan hjelpe. Jeg er en blogger. Jeg blogger om livet mitt og ting som interesserer meg. Jeg bryr meg veldig om leserne mine, og jeg skulle ønske dere alle hadde det bra♡ Jeg kan bare ikke hjelpe dere på såpass alvorlige punkter. Jeg er bare en blogger, ikke en psykolog. 

     Processed with VSCO with b5 preset

     


    29.11.2017 - 17:15

    Et usunt forhold til bloggen

    Hei dere!

    Nå skal jeg fortelle dere om noe jeg faktisk synes er litt flaut og innrømme. Eller ikke flaut, men det er ganske personlig. Jeg har tenkt på å poste dette lenge, men jeg har ikke helt fått meg til å gjøre det. 

    Jeg skal innrømme at jeg trodde blogging var veldig lett. Jeg trodde man kunne skrive et innlegg på fem minutter, gjøre det tre ganger om dagen og ta noen bilder. Jeg tenkte at blogging var drømmejobben, fordi det var så lett. Ingen sier vel nei til lettjente penger? For ja, jeg trodde det. Da jeg merket at bloggen gikk bedre og bedre merket jeg presset. Jeg ville ha ut tre innlegg daglig, men hvordan skulle jeg klare det når jeg hadde et liv ved siden av også? Plutselig ble bloggen alt, og det eneste jeg tenkte på var blogg. 

    Processed with VSCO with s2 preset

    Hodet mitt gikk i ett hele dagen. Hva skal neste innlegg være? Hvordan kan jeg få mest mulig lesere? Gjør jeg det bra nok? Det var så mye tanker, og jeg følte meg mislykka om jeg ikke fikk til det jeg ville. Jeg sjekket statistikken konstant, og målet var å ha 20.000 lesere daglig. MINST. Klarte jeg ikke det, da var dagen etterpå ødelagt. 

    Det begynte etterhvert å bli så slitsomt. Jeg hadde ikke tid til å være syk, så derfor fortsatte jeg å gjøre ting konstant. Jeg hadde halsbetennelse, men jeg latet som den ikke var der. Jeg sa ja til alt, jeg hadde tre innlegg dagen og kroppen min fikk aldri en pause. Arrangementer her og der som jeg ville delta på, og plutselig sa kroppen min helt stopp. Jeg dro til legen og der fikk jeg vite at halsbetennelsen hadde utviklet seg til mykoplasma lungebetennelse. Jeg fikk da beskjed om at NÅ måtte jeg ta det rolig, om ikke kunne det sette seg og jeg ville få problemer resten av livet. 

    Jeg bestemte meg for en liten pause, og det var helt grusomt. Det å se at lesertallet sank for hver dag gjorde meg helt dårlig. Jeg synes det også var skummelt at bloggen hadde en så stor innvirkning på meg. Jeg ville jo lykkes, men det måtte skje en endring for at jeg skulle orker mer. Bloggen hadde gjort meg gal, og jeg vurderte flere ganger å slutte. De pengene jeg trodde skulle være lettjente var virkelig ikke så lettjente som det jeg trodde. Det er ikke fysisk hardt å blogge, men psykisk vil jeg absolutt si det er. Flere tusen mennesker sitter med forventninger til deg, de dømmer deg, noen elsker deg, noen hater deg og det tar faktisk på. Jeg så på bloggen som det eneste i hele verden, og bloggen styrte humøret mitt. 

    Processed with VSCO with s2 preset

    Heldigvis føler jeg selv nå at jeg har fått et sunnere forhold til bloggen. Trenger jeg en dag pause, ja da tar jeg en dag pause. Det å skulle ha 20.000 daglige lesere tenker jeg ikke like mye over. Jeg føler meg mye mer avslappet nå, og jeg merker at bloggmotivasjonen er på topp igjen. Den var virkelig helt på bånn en periode, fordi jeg følte alt jeg gjorde var dårlig. Jeg håper aldri jeg kommer tilbake der jeg var med det usunne forholdet jeg hadde til bloggen min, for det gjorde meg utslitt. 

    Bloggen er fortsatt drømmejobben, men det er mye mer krevende enn hva jeg hadde trodd. Drittkommentarer, falske rykter, at man blir diskutert i forskjellige apper og forumer. Det er slitsomt, og som sagt ikke fysisk. Likevel elsker jeg å blogge, og jeg elsker at dette er jobben min. Heldigvis har jeg nå et sunt forhold til det hele igjen, og det er utrolig viktig. Hadde jeg fortsatt på samme sporet hadde jeg nok helt klart gått på en smell, og da hadde ikke denne bloggen eksistert i dag.


    27.11.2017 - 16:51

    Når ble mobbing kult?

    Processed with VSCO with s2 preset

    Jeg tar veldig sjeldent opp viktige temaer her på bloggen min, men jeg har bestemt meg for å prøve. I dag skal jeg snakke om noe som er utrolig viktig, og noe jeg virkelig vil få slutt på. Jeg vet jeg ikke kan få slutt på det, men jeg håper noen kanskje tar til seg det jeg skriver. I dag skal jeg nemlig snakke om mobbing, og jeg merker nesten jeg blir irritert bare av å skrive ordet mobbing. Visste dere at hver fjerde ungdom har opplevd mobbing eller dårlig oppførsel av andre på nett? Altså hvor sykt er ikke det? Tenk i noen minutter på hvor mange dette faktisk er. Når ble det kult med mobbing og drittslenging? Jeg tror muligens jeg har gått glipp av noe her. 

    Jeg har selv vært gjennom mobbing, og ikke minst det at noen har vært ufine med meg over nett. Vel, det skjer hver dag. Flere ganger om dagen også faktisk. Heldigvis er jeg en voksen jente, som klarer å forstå at det kun er usikre mennesker som holder på som dette. Hadde det vært for ti år siden derimot hadde jeg nok vært ødelagt. Det at folk kan få seg til å skrive så mye negativt og stygt kan jeg virkelig ikke skjønne. Jeg er så sinnsykt glad og ikke minst stolt for at jeg aldri har følt behovet for å skrive noe stygt til et annet menneske over nett. 

    Hva skal man egentlig gjøre for å redusere mobbingen? Jeg aner virkelig ikke. Det har blitt så normalt nå, og jeg blir kvalm og irritert bare av å tenke på det. Jeg synes dere som mobber eller skriver ufine ting over nett skal ta seg en runde med seg selv. Hva får dere ut av det? Føler dere dere bedre? Tenker dere i det hele tatt på at offeret er et menneske akkurat som deg? Et menneske med følelser, og et menneske som tar seg nær av ting. Spesielt da unge, som kanskje ikke tør å si ifra om hva som foregår til foreldrene sine. Tenk dere offeret som legger seg på kvelden, med alle disse tankene. Er jeg tjukk? Er jeg stygg? Burde jeg ta selvmord? For ja, disse tingene får ungdom høre daglig. 

    Mobbing kan i verste fall ta liv, og vil du som mobber sitte der om 10 år og føle en ekstrem skyld over at kanskje et liv er tatt? Jeg skal love deg at det er mye verre enn det å bare holde igjen munnen sin for negative ord. Har du ikke noe fint å si, nei da dropper du det. Så enkelt er det. Man kommer så langt med å være snill, og jeg skal love deg at du vil føle det mye bedre med deg selv. 

    Jeg vet at jeg ikke får stoppet mobbingen med en innlegg på bloggen min, men jeg håper kanskje noen tar til seg det jeg skriver. Bare at en som leser bloggen min skjerper seg ville betydd mye for meg. Mobbing er ikke greit, og det er heller ikke kult. 

    Det har nylig pågått en kampanje der man skulle fjerne stygge ord fra kroppen til Amalie. Over 100.000 ungdommer har nå engasjert seg i dette, og det gjør meg glad. Dette er ikke noe reklameinnlegg, men om dere vil lese mer om det kan dere gjøre det HER


    16.11.2017 - 15:37

    10 ting du garantert ikke visste om meg

    Hei dere!

    Jeg vet at dere liker å få vite nye ting om meg, og derfor skal jeg fortelle dere noe nå som dere garantert ikke visste om meg. Eller er du en venninne vet du garantert dette, men jeg har aldri skrevet disse tingene på bloggen før. 

    ASMR VIDEOER

    Jeg sliter veldig mye med å sove, og da spesielt når jeg er alene. En ting jeg gjør hver kveld, og som gjør at jeg sovner fortere er å se på ASMR videoer. Mange av dere aner nok ikke hva det er, men det er videoer som skal gjøre deg avslappet. Disse videoene får meg til å sovne med en gang, og jeg har nesten blitt avhengig av å se på disse før jeg legger meg. De som lager disse videoene hvisker gjennom hele videoen også lager de lyder meg forskjellige ting. Skikkelig avslappende lyder. Jeg tipper nok folk tenker at jeg er skikkelig spesiell som må sovne til dette, men søk det opp på youtube i kveld før dere legger dere. Jeg skal love dere at dere blir avslappet.

    BRØDSKIVER

    Noe av det beste jeg vet er brødskiver. Det er ofte jeg erstatter middagen med brødskiver fordi jeg synes det er så godt. Er det en ting jeg savnet i Mexico så var det nettop det. Favoritten er brødskiver med masse smør, skinke, majones og agurk. Nam! En annen favoritt på brødskiva er banan. Jepp, du leste riktig. Haha! Jeg trodde det var ganske normalt, men tydeligvis ikke. Masse smør og banan på brødskiva er så sinnsykt godt. Dere må smake det! Brødskiver er livet, haha♡

    SVENSK

    Jeg forsto absolutt ingenting svensk før. Jeg satt der som et spørsmålstegn hver gang en svenske snakket til meg, og det var så flaut. Etter jeg begynte å se på en del svenske youtubere forsto jeg litt mer, men fortsatt er det helt elendig. Det er flere ganger Rebecca for eksempel snakker til meg, og jeg ikke forstår noe som helst av hva hun skal frem til. Jeg synes det er skikkelig rart i og med at norsk og svensk ikke er så ulikt. Likevel klarer jeg ikke å forstå, og det er dødsflaut. Så om du er svensk og snakker til meg kan du ikke være 100% sikker på at jeg faktisk forstår hva du skal frem til.

     Processed with VSCO with s2 preset

    FØDSELSMERKE

    Jeg har et fødselsmerke bak på låret, og det tror jeg ikke så mange av dere vet. Da jeg ble født var det kjempelite, men etterhvert som jeg vokste, vokste det også. Før hatet jeg det og redigerte det bort på alle bilder, men nå bryr jeg meg ikke om at det er der. Det er faktisk ganske stort, eller ikke ganske stort, men man ser det godt. Jeg tenker egentlig å lage et innlegg om det, fordi jeg vet det finnes mange der ute som er flau over fødselsmerkene sine. Jeg har jo vært der selv, og jeg skjønner at mange kan se på det som en flau ting. Nå derimot liker jeg det, og jeg føler på en måte at det gjør meg litt mer spesiell. I tillegg ser det ut som et land på et kart, og det er jo ganske kult!

    PRØVD RØYK EN GANG

    Denne var jeg veldig usikker på om jeg skulle ta med, men jeg gjør det likevel. Jeg hadde aldri prøvd å røyke før, helt til jeg skulle teste det i Mexico. Jeg tok et trekk og endte opp med tidenes hosteanfall. Røyk er derfor ingenting for meg, og i tillegg er lukten dødsekkel. Æsj, jeg angrer for at jeg i det hele tatt prøvde. Jeg kommer aldri til å teste røyk igjen for og si det sånn. 

    JEG JOBBET PÅ COOP

    Haha, denne er litt morsom. Pappa var veldig lei av at jeg kun drev med Instagramen, og mente at jeg måtte få meg en annen jobb ved siden av. Han hadde jo helt rett, for jeg kjedet meg mye hjemme på dagtid. Det tar jo ikke akkurat lang tid å ta et Instabilde. Jeg lot han derfor finne jobb til meg, og plutselig satt jeg i jobbintervju med kompisen til pappa på Coop. Jeg skjønte fort at dette ikke var en jobb for meg, men jeg bestemte meg likevel for å prøve. Jeg gjør historien kort nå, og kan si så mye som at jeg sa opp etter noen få uker. 

     Processed with VSCO with s2 preset

    JEG KYSSER MEG ALLTID PÅ HÅNDA

    Dette punktet har jeg holdt på med i flere år, og det er at jeg kysser meg på hånda hver gang klokken er 11.11, 22.22 og 00.00. Hver gang det er fire tall som er like må jeg kysse meg selv tre ganger på hånda. Jeg har fått det for meg at det skal være lykke, og derfor blir jeg skikkelig sur om jeg ser på klokken og det for eksempel står 22.23. I tillegg må alle andre rundt meg også kysse seg på hånda om de er med meg når klokken er det. Ikke folk på bussen selvfølgelig, men om jeg er med folk jeg kjenner. Om jeg ser på klokken at den er 11.11 får som regel Aleks en melding om at han må se på klokka. Da får jeg i svar at han kyssa, og da blir jeg fornøyd!

    SKEIV DRØVEL

    Jeg føler meg egentlig som en skikkelig nørd som nå skal fortelle dere dette. Drøvelen min er helt skeiv. Haha! Hver gang jeg er hos en ny lege påpeker de som regel alltid dette. Jeg aner ikke hvorfor den er så skeiv som den er, men det er veldig spesielt. Den henger liksom ikke rett ned som alle andre sin, min er bare helt skeiv. Et skikkelig merkelig punkt å dele med dere, men jeg er helt sikker på at dere ikke visste om dette. Haha!

    JEG SNAKKER MED BESTEMOR DAGLIG

    Yes, og ikke bare en gang. Jeg vil nok si at jeg snakker med bestemor på telefonen sikkert 10 ganger daglig. I tillegg er jeg hos bestemor og bestefar hvertfall fire ganger i uken. Hvorfor vi snakker så mye er fordi hun ringer meg. Hun ringer meg hele tiden for å bli oppdatert om alt som skjer i livet mitt (som at det skjer SÅ mye ting daglig). Noen ganger kan det være sinnsykt irriterende at hun ringer meg så ofte, men det er også veldig koselig. Hver gang telefonen min ringer skjønner jeg at det er henne. Om jeg ikke tar telefonen når hun ringer gir hun seg ikke, da ringer hun minst 5 ganger til. Haha! 

     Processed with VSCO with s2 preset

    VESKEDILLA

    Det er vel ingen hemmelighet at jeg elsker vesker, men nå skal jeg fortelle dere noe ganske sykt. Jeg brukte mesteparten av konfirmasjonspengene mine på en veske. Altså, hvor dum kan man bli? Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjorde det. Det var en veske fra Prada og jeg elsket den. Nå derimot blir den aldri brukt, og det er ganske kjipt. Jeg må bli flinkere til å bruke den, for den er jo kjempefin! Jeg skulle likevel ønske at jeg ikke brukte konfirmasjonspengene mine på den, for det er helt idiotisk. Jeg skjønner nå hvorfor mamma og pappa prøvde å nekte meg det, men sta som jeg var skulle jeg alltid ha viljen min. 

    Jeg håper dere likte innlegget, og var det kanskje noe dere visste fra før av? Isåfall fortell meg i kommentarfeltet♡ Nå skal jeg på lanseringsfest, og jeg skal selvfølgelig fortelle dere mer om det senere. Vi blogges!

     


    07.11.2017 - 14:29

    Dette ville jeg aldri tilgitt i et forhold

    Hei dere!

    Jeg får veldig ofte meldinger fra folk som lurer på dette med forhold, og om hvordan man skal få et forhold til å fungere. For å være helt ærlig tror jeg ikke det finnes noe fasit på akkurat dette, for alle mennesker har vel sin egen mening om hva slags forhold man ønsker å være i. Jeg er heller ingen ekspert på dette, men jeg vil likevel fortelle dere hva jeg tenker rundt dette. Jeg er nå ganske klar på hva jeg faktisk ønsker, og det er vel kanskje fordi jeg har gått på noen smeller med dette tidligere. Jeg vil ikke gå så alt for mye inn på akkurat det, men en ting er sikkert og det er at jeg er ganske sikker på hvordan jeg ikke vil ha det når jeg er med en gutt. 

    Processed with VSCO with b5 preset

    Er man mye lei seg på grunn av gutten eller jenta, da er det ikke vits. Gir kjæresten din for mye oppmerksomhet til andre jenter eller gutter, ja da er det heller ikke vits føler jeg selv. Er han av den typen som snur telefonen vekk fra deg da han er på den, da hadde jeg begynt å lure. Finner han på teite unnskyldinger for at han ikke kan møte deg, eller kanskje han til og med avlyser i siste sekund gang på gang? Da ville jeg trodd noe var galt. Dette er kun noen få eksempler, men jeg leser stadig at dette er noe som gjør jenter usikre på forholdet. Sånn som nå da jeg er i et forhold er det mange ting jeg ville reagert på, og det er ikke unormalt. Når man gir 100% av seg selv til en annen er man selvfølgelig redd for å skulle bli såret. Derfor er det viktig å snakke sammen, god kommunikasjon er utrolig viktig i et forhold. Er det noe som skurrer ville jeg tatt det opp med Aleksander med en gang, for det verste er å gå rundt og være usikker. 

    Det viktigste for meg i et forhold er at man er ærlige med hverandre. Det er så viktig, for hvorfor skal man gå rundt å skjule noe ovenfor en person man er sammen med? Jeg mener også at det å være trofast er utrolig viktig. Jeg synes utroskap er ekkelt, og jeg synes det er så dårlig gjort ovenfor den andre personen. Hvor dritt føler man seg ikke om kjæresten plutselig ligger med en annen etter en tur på byen? Det er så uakseptabelt, og dette ville jeg aldri tilgitt i et forhold. God kommunikasjon er også viktig. Om det er noe du irriterer deg over eller noe du er usikker på, fortell det til kjæresten din. Jeg vet at mange forteller problemene i et forhold til venninnene sine eller en kompis, men det kommer man ingen vei med. Man må fortelle det til den personen det gjelder, og heller snakke ordentlig om det sammen. Det kan jo for all del være en liten tullesak som har blitt mye større i hodet ditt. Man må selvfølgelig også stole på hverandre i et forhold synes jeg. Det er utrolig slitsomt å skulle være usikker på den andre hele tiden. Det å overanalysere alt fra at kjæresten skal møte en venn eller en tur på byen er slitsomt. Man skal kunne gjøre ting alene med venner også, og en alt for sjalu kjæreste kan bli tøft. Jeg hadde blitt stresset om Aleks hadde nektet meg å dra ut med vennene mine. Så lenge man stoler på hverandre og vet at man kun vil ha den andre, blir ting så mye lettere. En annen ting som jeg setter høyt i et forhold er at man setter av tid til hverandre. Jeg som jobber hjemmefra merker ikke stor forskjell fra jobb og fritid. Jeg har ikke faste tidspunkt der jeg jobber, og enkelte dager holder jeg på med bloggen hele dagen. Da er det utrolig viktig for meg å legge fra meg macen og kun fokusere på Aleks. Dra ut å spise, finne på noe gøy eller bare ligge i armkroken hans å snakke. Jeg føler selv jeg er flink på å sette av tid til han, men jeg kan selvfølgelig bli mye flinkere. 

    Jeg mener derfor at når det begynner å bli seriøst med en person, så vær klar over hva du vil. Ha dine regler som du følger, og ikke tilgi for mye tull. Om kjæresten din er utro og du tilgir det, da kan jeg nesten love deg at personen gjør det en gang til. Jeg skal ikke si at alle gjør det en gang til, men ut fra folk jeg kjenner og mine egne erfaringer stemmer dette. Jeg vet at det kanskje føles helt umulig å skulle gå fra en person man elsker fordi personen har vært utro. Men er du ikke verdt mer enn det? Er man ikke verdt en snill person som kun vil ha deg, isteden for en idiot som koser seg med andre bak ryggen din? Jeg føler meg hvertfall mer verdt en det, og derfor er dette med utroskap ikke akseptabelt for meg i et forhold. Uansett hvor vanskelig det ville vært å gå fra den personen ville jeg gjort det. Jeg tror det er mye vanskeligere å skulle vært i et slikt forhold der noen går bak ryggen din. 

    Jeg er som sagt ingen ekspert på dette, men det her er hvertfall mine meninger. Jeg synes dette med forelskelse kan være skummelt i blant, for man gir virkelig alt av seg selv til en annen person. Det er skummelt, men samtidig fint. Jeg tenker at så lenge man er klar på sine regler og hva man vil, så skal ting gå fint. Alle har jo forskjellige meninger rundt akkurat dette, så jeg er spent på å høre hva dere synes er det viktigste i et forhold? Og hvor går grensen deres?  

     


    30.10.2017 - 17:37

    Hvorfor er jeg på Tinder når jeg har kjæreste?

    Hei dere!

    De siste dagene og ikke minst månedene har jeg fått ekstremt mange kommentarer fra folk om at de har snakket med meg på Tinder. De reagerer også på at jeg kaller meg noe annerledes på Instagram. Allerede da burde de skjønne at noe ikke stemmer mener nå jeg. Jeg vet det finnes et par norske brukere av meg på Tinder, men stedet jeg har skjønt det er flest brukere av meg er i Sverige. Jeg skjønner ikke hvorfor akkurat Sverige, men jeg tror muligens den norske sesongen av Paradise akkurat har blitt sendt der. 

    Hvertfall har jeg mottatt en del meldinger fra folk som lurer på hvorfor jeg ikke svarer dem når det kommer til Instagram. Jeg fikk også en kommentar der en skrev at han hadde kreft og det eneste som fikk han til å kjempe videre var meg. Han skrev også at han hadde matchet med meg på Tinder. Jeg skal innrømme at jeg blir trist og ikke minst irritert over dette. Det at noen utgir seg for å være meg på en datingapp og rett og slett lurer gutter synes jeg ingenting om. 

    Jeg husker også for noen år siden da en person hadde utgitt seg for å være meg på Tinder og sendt masse nakenbilder til folk. Jeg fikk sjokk, og da spesielt fordi folk trodde det var meg. Det var utrolig ubehagelig for meg, selvom jeg godt visste at det ikke var meg. 

     Processed with VSCO with b5 preset

    Folk blir også sure på meg fordi de tror jeg har Tinder bak Aleksander sin rygg, og det er jo helt sykt. Jeg ville aldri hatt en datingapp når jeg har kjæreste. Jeg har heller ikke hatt Tinder på sikkert tre år, og for å være helt ærlig ble den ikke mye brukt. De fleste falske brukerne har også andre navn, og jeg ville aldri kalt meg noe annet enn hva jeg heter. 

    Jeg har altså ikke Tinder, Hot or Not eller andre datingapper. Jeg tror heller jeg aldri kommer til å skaffe meg en. Jeg ville heller på ingen måte prøvd å lure Aleks ved å ha en slik app. Sånn gjør man ikke om man er i et forhold, med mindre man har blitt enige om det. Derfor håper jeg ingen tror det er meg om jeg dukker opp på en slik app, og da hadde jeg blitt glad om dere rapporterte. Det er veldig kjipt å bli anklaget for å være utro, og også det at noen andre utgir seg for å være meg. Jeg aner ikke hva disse menneskene som later som de er meg skriver til folk, og for all del kan det være helt syke ting. 

    Det er også ulovlig å utgi seg for å skulle være noen andre, og det kan faktisk ende med straff om jeg velger å anmelde. Dessverre har jeg ikke kontroll på disse falske brukerne i Sverige, men om jeg hadde hatt det skulle jeg gjerne tatt det videre. 


    25.10.2017 - 19:27

    Jeg hater å skuffe meg selv, og ikke minst andre..

    Hei dere!

    Et lite personlig innlegg her på bloggen nå, for det er det en stund siden. Jeg skal være ærlig med dere å si at jeg har vært skikkelig misfornøyd med bloggingen den siste tiden. Jeg har følt at bloggen min har vært skikkelig dårlig, og jeg har postet kjedelige innlegg. Likevel er lesertallene utrolig bra, noe jeg er veldig overrasket over. Hver dag da jeg har våknet har jeg bare utsatt bloggingen lenge. Rett og slett fordi jeg føler jeg ikke har bra nok innhold, og at jeg da heller kommer opp med noe i siste sekund. Jeg hater det, for jeg føler jeg har så mye mer å by på. Likevel klarer jeg ikke få det som jeg vil. 

    De gangene jeg reiser er jeg alltid skikkelig fornøyd med innholdet på bloggen. Jeg føler jeg blogger bra og bildene blir bra. I utlandet kan man ta bilder av så mye fint, men her i Oslo føler jeg bloggen min mangler både bilder og innhold. Det er ikke veldig motiverende å våkne som blogger og se at været er dårlig. Da får man ikke tatt bilder ute, og man får ikke gjort ting man eventuelt vil for bloggens skyld. Jeg har så lyst til å booke meg en tur kun på grunn av bloggen. Slik at jeg kan bli fornøyd igjen med det jeg legger ut selv. Likevel har jeg ikke tid til å reise nå, og da må jeg bare prøve å gjøre det beste ut av det. Neste år skal virkelig bli året for reising, og jeg har allerede planlagt et par turer. 

    Jeg må likevel takke dere fine lesere som klikker dere inn uansett. Jeg føler nesten jeg har skuffet dere de siste ukene, selvom kommentarene ikke sier det. Dere skriver så mye fint til meg, og dere aner ikke hvor mye jeg setter pris på det. Jeg er i en periode nå hvor jeg har utrolig mye å gjøre, og det er dager jeg så vidt har tid til å spise. I går satt jeg og gråt foran Isabelle og Aleks, og det var fordi jeg var redd jeg ikke skulle få til alt jeg skulle denne uken. Jeg har tatt på meg for mye, og det er vanskelig når jeg spiller inn til et program, når jeg skal lage to videoer i uken, prøve å få til tre innlegg hver dag, har avtaler med annonsører og i tillegg vil ha tid til litt fritid. Jeg hater å skuffe meg selv, og ikke minst skuffe andre. Det at jeg begynte å gråte over det i går skremte meg. Jeg elsker jo å blogge, og jeg er så heldig som får drive med dette! Jeg må likevel huske at jeg bare er et menneske, og at jeg ikke klarer å gjøre ti ting på en gang. Ingen klarer det, og det må jeg huske på selv også. Jeg må lytte mer til kroppen min, for om jeg skal være helt ærlig med dere nå er jeg redd for å gå på en smell. Rett og slett fordi jeg har ti baller i luften hele tiden, og jeg føler jeg skuffer meg selv og folk rundt meg om jeg ikke får til alt. 

    Nå skal det bli skjerpings her på bloggen, og jeg skal virkelig fokusere mye mer på bra innhold her. Jeg vil ikke poste ting jeg ikke er fornøyd med, og det har jeg gjort i det siste. Om noen av dere har noen bloggtips er det bare å legge igjen en kommentar♡ Og igjen, tusen takk for at dere er så snille med meg. Jeg var virkelig de beste leserne i hele verden, og det å lese kommentarfeltet mitt får meg alltid til å smile. Selvom jeg føler jeg har en dårlig bloggdag er det fine ord å finne her på bloggen. Dere er best♡


    23.10.2017 - 16:46

    Bilder av lillesøsteren min♡

    Hei dere!

    Jeg har fått veldig mange spørsmål etter i går om den lille babyen, og derfor tenker jeg nå å fortelle litt. Først og fremst kan jeg jo fortelle at pappa har fått barn med kjæresten sin, så det er altså ikke min mamma og pappa som har fått barn sammen. Kjæresten til pappa er en del yngre enn han, og hun har ingen barn fra før av. Jeg synes det er veldig koselig med en liten bebis i familien, og jeg er glad for at de har fått barn sammen. Babyen skal hete Cornelia, og jeg synes det navnet er så fint! 

    Dere ville også se bilder av Cornelia, så da skal jeg dele noen med dere nå. Jeg synes hun er så nydelig♡ Det var så merkelig å holde henne i går, for hun er virkelig bitteliten. Hun var masse våken, og hun lå mye og bare stirret på oss. Jeg ble helt forelsket i den lille babyen, og jeg gleder meg så mye til å se Cornelia vokse opp. 

     Processed with VSCO with s2 preset Processed with VSCO with s2 preset Processed with VSCO with s2 preset Processed with VSCO with s2 preset Processed with VSCO with s2 preset Processed with VSCO with s2 preset

    Se så søt♡ Lille bebisen!

     

     


    05.10.2017 - 15:01

    Forbilder har ikke silikon

    Hei dere!

    I det siste har jeg lest flere steder og faktisk fått kommentarer og snapper om en ting som har irritert meg veldig. "Hvordan stiller du deg til at mange yngre mennesker ser opp til deg, og du har silikon?". Ja, hva skal man egentlig si om det? For det første synes jeg det er helt idiotisk at det å skulle være et forbilde, eller ikke baseres på puppene mine. 

    Processed with VSCO with s2 preset

    Jeg tok silikon for flere år siden, og da hadde jeg ikke det samme ansvaret som nå når man tenker på yngre mennesker. Jeg hadde en del følgere på Instagram, men jeg føler ikke hadde det samme ansvaret som nå. Den gang hadde jeg "lov" til å ta silikon, det har jeg ikke nå fordi jeg blogger. Jeg la ut bilder av meg selv både med og uten silikon, men følgerne mine reagerte ikke på det. Jeg kan ikke huske at jeg fikk en eneste kommentar der noen spurte om jeg hadde tatt det. Hadde jeg tatt silikon nå hadde jeg garantert fått en haug av drittkommentarer om at jeg er et dårlig forbilde. Akkurat som jeg gjør nå nå, fordi jeg valgte å operere meg flere år før denne bloggen eksisterte. Jeg synes det er ekstremt rart, for om man velger å gjøre noe med kroppen sin er det mest sannsynlig noe man har tenkt på lenge. Man tar ikke silikon fordi en blogger har det, da er det isåfall foreldrene som må ta en snakk med barnet sitt. 

    Da jeg fikk høre at jeg er et dårlig forbilde på grunn av silikon, hva mener dere jeg skal gjøre? Gå gjennom en ny operasjon for å fjerne det? Nei, jeg er veldig fornøyd med kroppen min, og ja jeg kan si det selvom jeg har fikset på noe. Da jeg startet denne bloggen var jeg veldig usikker på om jeg i det hele tatt skulle skrive noe om silikon, men jeg vet at det beste er å være ærlig. Jeg skjønner at mange bloggere vil holde operasjoner hemmelige, for det er ekstremt mange "regler" laget av enkelte blogglesere. Det er feil om man bruker for mye sminke, det er feil om man trener mye, det er feil om man opererer seg, det er feil om man velger vanlig burger fremfor vegetar ++ en haug av andre ting. Alle mennesker som ikke blogger har lov til disse tingene, men vi bloggere har ikke lov til det. Jeg nekter å endre på hvordan jeg er som person fordi jeg blogger. Jeg velger å tro at folk leser bloggen min fordi jeg er den jeg er. 

    Processed with VSCO with s2 preset

    Så hvorfor skal puppene mine ha noe å si for om jeg er et bra forbilde eller ikke? Jeg har skrevet flere ganger på denne bloggen før at jeg oppfordrer ikke til silikon. Derimot har jeg skrevet at folk bestemmer selv hva de gjør med kroppen sin, og ingen skal egentlig ha noe å si på det. Jeg håper også at de som ser på meg som et forbilde ikke gjør det på grunn av puppene mine, men heller fordi de synes jeg er en bra person uten å tenke på det ytre. 


    03.10.2017 - 15:11

    Jeg har ikke alltid hatt en bra selvtillit..

    Hei dere!

    Jeg får daglig meldinger av unge jenter og gutter som sliter med alt fra selvtillit, spiseforstyrrelser, mobbing osv. De vil alle ha tips og råd til hvordan de skal kunne føle seg bedre. Jeg synes det er veldig skummelt å skulle være alt for personlig på bloggen min, og ikke minst komme med råd om temaer som er tunge for mange. Jeg skulle gjerne ønske jeg kunne hjulpet alle som sliter, men jeg har ikke kunnskap om mange av temaene. Jeg vil ikke komme med råd om spiseforstyrrelser, i og med at jeg aldri har hatt det selv og derfor ikke kan noe om det. Jeg råder alle til å snakke med noen som har kunnskap rundt det temaet du sliter med, for jeg tror det finnes mye bedre hjelp der ute enn bloggere. Selvom jeg virkelig skulle ønske jeg kunne hjulpet dere♡

    En ting jeg derimot kan snakke om er dette med selvtillit. Jeg vil ikke komme med så veldig mange råd, men jeg kan fortelle dere hva som hjalp meg. Jeg har ikke alltid hatt bra selvtillit, og jeg husker jeg sleit en del med det før. Jeg synes det var ubehagelig å skulle lese høyt foran klassen, ha presentasjoner, snakke i store grupper og bare det å skulle bli kjent med nye mennesker. Jeg følte hele tiden at jeg sa noe teit, at jeg sa noe helt feil, eller at bare ikke folk brydde seg da jeg snakket. Jeg husker så fort jeg skulle snakke foran klassen begynte stemmen min å skjelve, og jeg følte jeg kom til å kaste opp. Det var flere ganger jeg skulket skolen da vi skulle ha presentasjoner, bare så jeg kunne ha det foran læreren dagen etter alene. Foran kun læreren gikk det helt fint, men så fort det var en større gruppe taklet jeg det ikke. Jeg vet at så mange sliter med det her, og jeg skjønner hvor forferdelig det kan være.

    Processed with VSCO with b1 preset

    Jeg satt i klasserommet og håpte på at ikke læreren skulle stille meg noen spørsmål. Det var det verste! Om jeg ikke skule være forberedt på et spørsmål, og plutselig skulle det spørsmålet komme til meg. Hva skulle jeg gjøre da? Jeg overtenkte ekstremt mye, og jeg var hele tiden redd for å skulle si noe feil. Da vi skulle ha høytlesning i klassen telte jeg meg alltid frem til det var min tur, og hva jeg skulle lese. Tenk om jeg måtte si et vanskelig ord? Tenk om læreren ba meg oversette fra engelsk til norsk?

    Jeg var også veldig sjenert da jeg møtte nye mennesker, spesielt da det var flere mennesker samtidig. Jeg husker den ene venninnen min var veldig pratsom og tok alltid styringen da vi møtte nye mennesker. Jeg derimot satt ved siden av og ville bare hjem. Jeg turte ikke si så mye, og jeg var veldig sjenert. De andre måtte nesten spørre meg spørsmål for at jeg skulle svare. Jeg gikk på dansing også, og da spesielt husker jeg at selvtilliten ikke var bra. Jeg stilte meg alltid bakerst og jeg satt ofte alene i pausene. Jeg skulle så gjerne ønske jeg bare kunne vært den jenta jeg var med vennene mine, men foran mennesker jeg ikke kjente funket det ikke. 

    Jeg har fortalt dere litt tidligere om tiden da jeg gikk på videregående. Jeg vil ikke skrive så alt for mye om akkurat den perioden på bloggen, fordi jeg er redd for å skulle være for personlig. På denne tiden hvertfall hadde jeg ikke selvtillit. Enkelte mennesker hadde klart å ødelegge den, noe som åpenbart var målet deres. Det var absolutt ikke gøy å føle seg helt jævlig. Jeg følte jeg var mye dårligere enn alle andre, og jeg var vel helt på bunn. 

    Processed with VSCO with b1 preset

    En dag bestemte jeg meg for at jeg må jobbe med dette. Jeg måtte slutte å sammenligne meg selv med andre personer, og jeg måtte heller fokusere på å være den beste jeg kunne være. Jeg sluttet å høre på hva andre mente om meg, jeg tvang frem det lille av selvtillit som var igjen og jeg bestemte meg for en endring. Jeg var bra nok akkurat som den jeg var, og den ekte Martine måtte frem. Jeg var jo egentlig en glad jente, masse energi, jeg var morsom og tullete. 

    Da jeg skulle ha presentasjoner foran klassen tenkte jeg bare at jeg var best. Jeg tenkte at dette kan jeg, og jeg pleide å holde fokuset på enten læreren eller en venninne i klassen. Jeg ga ikke guttene som lo under presentasjonene et eneste blikk, og jeg bestemte meg for at om jeg sier noe feil skulle jeg bare le. Selvironi ble en viktig ting for meg, for ja om noen ler av deg- bli med å le. Da viser du at du egentlig ikke bryr deg, og det er normalt å skulle si feil. 

    Jeg la bort den sjenerte Martine som ikke hadde selvtillit på topp, og jeg bestemte meg for å være den jenta jeg var med venninnene mine alene, med alle andre også. Det funket veldig bra, og plutselig var jeg den jenta som kunne drite seg ut foran andre og le av det selv. Noe av det viktigste for meg var og ikke skulle ta meg selv så alt for høytidelig, for jeg tror det var det som gjorde meg usikker før. Jeg var redd for alt. 

    Processed with VSCO with b1 preset

    Nå derimot har jeg ikke problemer med å skulle snakke høyt foran andre og jeg bryr meg veldig lite om hva andre tenker om meg. Jeg vil si at selvtilliten min er på 11/10 nå. Haha! Jeg har lært å godta at jeg er den jeg er, og jeg vet at mange folk liker meg akkurat sånn jeg er. Det verste jeg hører er når folk sier "Ro ned selvtilliten din", eller "Hvor får h*n selvtilliten sin fra?". Selvtillit er en bra ting, så jeg skjønner ikke hvorfor noen skal mene det er negativt. Om noen har selvtillit på topp er det helt fantastisk, og alle mennesker burde prøve å komme seg dit. 

    Om man hele tiden skal høre på hva folk mener, da kommer man seg ingen vei. Vær akkurat den du er, for hva er man vel bedre på enn å være seg selv? Jeg er helt sikker på at folk kommer til å elske den ekte deg, og om noen ikke gjør det? Ikke bry deg om det.